På denne ekskursjonen skulle
vi studere berggrunnen, raet og næringsgrunnlaget i Vestfold.
Berggrunnen i Vestfold er dannet hovedsaklig i kambrosilur (600-400
mill.år siden) og permtiden (270 mill. år siden).
Perm var en urolig tid i Vestfold med jordskjelv, stor vulkansk
aktivitet og forkastninger. Landområdet fra Langesund
til Hamar sank ned, og vi fikk dannet en stor graben som vi
i dag kaller Oslofeltet.
Turen gikk fra Eik utenfor Tønsberg gjennom Slagendalen.
Landskapet her var generelt flatt. Dette er gammel havbunn og
landet ligger nå 3-6 m.o.h. I Slagendalen er det i dag
fine flate jordbruksområder med gunstig klima. Ved pålandsvind
og flo blir disse områdene lett utsatt for oversvømmelse.
I enden av dalen ligger et industriområde med arealkrevende
virksomhet og parkeringsplasser. Det er et typisk trekk for
plasskrevende bedrifter og industri at de legges utenfor bykjernen,
bl.a grunnet tomteleie.
Vi stoppet på sydsiden av Presterødåsen.
I kontrast til de flate jordene rundt så vi her en brattkant
av lava på ca 30m. Brattkanter er typisk for lava. Isen
har ikke klart å runde berget til en kolle. Dagbergarter
som rombeporfyr
splintres og brekkes opp.
Vi kjørte nordover gjennom Åsgårdstrand,
og kom fra utsiden opp mot raet. Her var det flatt, sjøen
har i gammel tid vasket ut raet slik at det nesten ikke er synlig.
Nå kjørte vi på innsiden av raet mot Adal.
Landskapet skrådde svakt nedover. Vi fikk et landskap
med beitemarker og jorder med groper og bakkedaler imellom.
Dette kalles et leirbakkelandskap, også kalt ravinelandskap.
Dette ble dannet på slutten av og etter siste istid, fra
for ca 11000 år siden og frem til idag. Etter at isen
trakk seg tilbake ble dette havbunn som senere har vært
vasket ut av bekker og regnvann. Idag jevnes ofte slike landskap
ut med traktorer og buldosere for å få et mer lettdrevet
jordbruksland.
Vi forlot raet, og neste stopp var syd for Holmestrand. Vi kan
sammenligne Holmestrandsfjellet med Presterødåsen.
Selv om fjellet ved Holmestrand består av basalt, så er også dette en dagbergart
og danner samme type brattkant. Innunder fjellet la vi merke
til at det vokste mye varmekjære løvtrær.
Fra Holmestrand gikk turen videre til Sande. Her stoppet vi
i en veiskjæring hvor vi så et interessant fenomen.
Her har det i permtiden vært et vulkanutbrudd, hvor det
vi i dag kaller Drammensgranitt
sprengte seg vei gjennom gammel leirskifer fra kambrosilur.
Varmen fra denne hendelsen hadde omdannet leirskiferen til hornfels.
I den solstekte bergveggen trivdes sukkulenter med sine tykke
læraktige blad.
Like i nærheten studerte vi nok en skjæring hvor
granitten fra kambrosilur hadde presset seg gjennom leirskiferen.
Vi så her er hvordan granitten hadde størknet dypt
ned i berggrunnen.
Litt videre utover på Sandelandet stoppet vi ved en ny
veiskjæring. Her var den opprinnelige kambrosilurbergarten
tydelig lagdelt. Her var det lag av leirskifer og lys og mørk
kalkstein. For 270 mill. år siden sprengte flytende magma
seg en gang gjennom kambrosilurberget. Dette var ganske nær
overflaten, og det ble dannet en gangbergart som kalles diabas.
Litt lenger ute stanset vi ved et kalksteinsbrudd. Her brøt
man kambriosilursk kalkstein,
noe som er en viktig næring . Det meste blir brukt innenfor
jordbruket. Også Langøya består av kalkstein
fra kamrosilur. Tidligere var det store kalksteinsbrudd der
ute, idag fungerer øya som lagringsplass for kjemikalier.
Fra Sande kjørte vi E18 sørover mot Larvik. Vi
la merke til at landskapet endret karakter da vi passerte Tønsberg.
Nord for Tønsberg er det mye lavabergarter, som preger
landskapet med de typiske brattkantene. Syd for Tønsberg
dominerer dypbergartene, som isen hadde skurt til runde koller.
Neste stopp var ved H. Gaarder Grustak A/S i nærheten
av Bommestad. I grustaket så vi et tverrsnitt av raet.
Her var morenematerialet dårlig sortert med stein i forskjellige
størrelser. I sand og jordlaget øverst i grustaket
var det fin hekkeplass for sandsvaler. Steinene var av forskjellige
bergarter.
Fra Bommestad reiste vi til Bøkeskogen i Larvik. Raet
var her særlig klart og markert. I raet er det svært
god drenering, og man får her grunnforhold som vi kan
sammenligne med Danmark, og vi tenker spesiellt på Møens
Klint. Vi la merke til at bøk har tett løvverk
slik at underskogen får dårlige vekstvilkår.
Vi svippet innom Larvik sentrum. Her var det en typisk bykjerne
med små forretninger som f.eks. tekstil, gaver, frisør
og steintøy. Deretter kjørte vi mot Hallevannet
som i likhet med Farrisvannet er demmet opp av raet. Vi la merke
til at det her var nakne koller av dypbergarter. Vi kjørte
videre til et steinbrudd i Tveidalen, hvor det var steinbrudd
med stor eksport av larvikitt.
Turen endte ved Mølen, hvor raet går ut i havet.
Dette er en rullesteinstrand, fordi isen i flere epoker har
stanset her, og bølgene har vasket ut det fine materialet
og avrundet steinene. Det var flere gravhauger her, helt tilbake
fra bronsealder. Klimaet er mildt, men forblåst, og vinden
former vegetasjonen. Det som trives her er slåpetorn,
einer, villkaprifol, rogn, lyng og steinnnype. Mølen
er et yndet sted for trekkfugler, og et praktfullt turområde.
Vi var alle enige om at ekskursjonen hadde vært lærerik,
det eneste som ikke hadde vært på vår side
var været, som var riktig ufyselig denne dagen.
