PC og personvern:
Velkommen til Orwells verden
Denne artikkelen ble skrevet
våren 1999. Jeg legger den ut våren 2000, til
tross for at jeg ikke har rukket å oppdatere den. Innholdet
er minst like relevant: Privatlivets vilkår og personvernet
har blitt betydelig svekket det siste året, og det som
grenset mot det spekulative, har langt på vei blitt
bekreftet. ECHELON er ingen konspirasjonsteori, Tony Blair
får kjeft av sine EU-kolleger fordi England er tilknyttet
dette systemet. EU er redd USA får innblikk i, og dermed
kan påvirke, EUs interne prossesser.
England er i ferd med å innføre lovgivning som
i praksis kriminaliserer sterk kryptografi. Dersom du er i
besittelse av kryptert materiale, må du på oppfordring,
altså uten kjennelse fra domstol, dekryptere og overlevere
materialet til politi eller sikkerhetstjeneste. Hvis du ikke
vil, eller ikke kan gjøre dette fordi du f eks ikke
har nøkkelen, betyr det fengsel i inntil 5 år.
Send en du ikke liker en e-post med kryptert innhold, tips
myndighetene, og se stakkaren svette...
Her på berget skal politiet i løpet av sommeren
2000 utrustes med utstyr som hittil bare har vært i
bruk i Oslo og på Lillehammer, som setter politiet i
stand til sanntids avlytting av GSM-telefoner og ISDN-linjer.
Den som ikke har noe å skjule, har selvfølgelig
ingen ting å frykte... Hvordan var den nå igjen,
historien om hvordan man koker en levende frosk?
Temaet for denne artikkelen
er den stadig større grad av overvåkning individet
kan utsettes for fra myndigheter, arbeidsgivere og bedrifter
ved og gjennom IT-bruk. I en så kort artikkel som dette
er det dessverre ikke mulig å gi en uttømmende
oversikt. Jeg vil nøye meg med å kort belyse
noen av de vanligste problemområdene.
Innledning
Myndigheter
Arbeidsgivere
Normer
og ny teknologi
Epost
Normdannelse
Kommersielle
interesser og individet
Ille
Værre
Værst?
Mottiltak
Fotnoter
Innledning
I gamle dager, altså
frem til noen tiår siden, var det ganske klare skiller
mellom den private og den offentlige sfære1.
Den informasjon som kunne samles om individer var basert på
skriflige registreringer i manuelle arkiver. Dette betød
både at data i hovedsak var registrert med individets
vitende, og at samordning og systematisering av innsamlede
data var ressurskrevende for innsamleren. Informasjonen måtte
ha stor nytteverdi for innsamleren.
I dag ser privatlivets fred ut til å bli et stadig
mer utvannet begrep. IT-brukere må ty til stadig mer
innfløkte metoder og prosedyrer for å beholde
privat informasjon privat. Det blir stadig vanskeligere for
individet å vite når ens tilstedeværelse
eller handlinger blir overvåket og registrert. Dette
har langt på vei vært en teknologistyrt utvikling.
Økende utbredelse av stadig raskere, billigere og mer
automatisert utstyr, og stadig mer effektive metoder for databehandling,
har gradvis senket terskelen for å samle og lagre data.
I dag er det ofte billigere å sanke, systematisere og
lagre data som for øyeblikket er uten nytteverdi, men
som en har tilgang til, enn å gå ut å etterspørre
de data en har behov for først når behovet oppstår.
Informasjon har blitt "kjekt å ha".
Jeg vil se nærmere på potensielle overvåkere
på tre nivåer: Myndigheter, arbeidsgivere og kommersielle
interesser.
Til toppen av dokumentet
Myndigheter
Nasjonalstatenes myndigheter
har flere motiver for å overvåke landets borgere.
På et overordnet plan gjør detaljert og korrekt
kunnskap om borgernes opptreden og handlingsmønstre
det lettere å representere folket ved å planlegge
til beste for de fleste, og å skreddersy målrettede
tiltak for de som av ulike grunner faller utenfor. Også
kalt å luke bort spioner, terrorister og opprørere
før de kan true makthaverne2;
terminologien varierer i ulike samfunn. På det administrative
plan er det nødvendig å ha detaljerte data på
individnivå for skattlegging og militærtjeneste,
og på gruppenivå for planlegging av bolig- utdannings-
nærings- og infrastruktur. På det judisielle plan
er korrekte data på individnivå essensielle.
Dette er noen eksempler på områder hvor myndighetenes
arbeid har blitt vesentlig forenklet gjennom bruk av IT3.
Det vil si, innsamling og systematisering av
data har langt på vei blitt automatisert, mens tolkning
av data foredlingen av rådata til kunnskap
har blitt en flaskehals. Mengden innsamlede data vokser, og
terskelen for innsamling synker. Dette har medført
et stadig dårligere signal-støyforhold. I dag
søker man å filtrere data allerede i innsamlingsfasen
for å unngå dette problemet.
I USA har NSA i en årrekke arbeidet med et system som
kalles ECHELON. Nå har ikke NSA (National Security Agency)
for vane å publisere hva de driver på med, men
såpass har lekket ut særlig via New Zealand
at det er mulig å se konturene av et svært
finmasket overvåkningssystem4.
ECHELON hevdes å overvåke de fleste telekommunikasjonssystemer
i sanntid: Telex, epost, faks og telefontrafikk. Systemet
filtrerer store mengder data målet er all
telekommunikasjon gjennom buffere, og logger sendinger
og samtaler som inneholder nøkkelord (Dictionary).
Verbal telefontrafikk går via et tale-til-tekstsystem
som kalles Oratory. Sivile paralleller finnes i internettets
søkemotorer og kommersielle tale-til-tekstprogrammer.
Skriftelig dokumentasjon av dette er naturlig nok begrenset.
Personlig vil jeg tilføye at jeg for endel år
siden, lenge før jeg hørte noe om ECHELON, stusset
over amerikanske myndigheters motvilje mot GSM-telefoner.
Årsaken som da ble gitt, var at GSM-systemet ikke lot
seg avlytte i sanntid, og således var en gavepakke til
organisert kriminalitet og terrorister. Dette utsagnet betød
at amerikanske myndigheter enten ikke visste hva de snakket
om, eller at de kunne avlytte andre telefonsystemer
inklusiv mobile i sanntid, og GSM gjennom postprosessering.
Jeg syntes dette var oppsiktsvekkende. Etter en tid var visst
GSM et greit system likevel; jeg formoder avlyttingsutstyret
ble forbedret. I dag ser det ut til at neste generasjon amerikanske
GSM-telefoner også kan få innebygget GPS. Argumentet
er at det er viktig for redningsmannskaper raskt å kunne
finne ut hvor en nødoppringning kommer fra. Greit for
meg. Telefonen kan jeg legge igjen hjemme, så dette
er jo langt å foretrekke fremfor en chip i nakkeskinnet...
Spøk til side: Igjen lurer jeg på hva som egentlig
foregår. Etterforskningen etter drapet på en drosjesjåfør
utenfor Oslo nylig demonstrerte på en utmerket måte
at dagens GSM-telefoner kan lokaliseres, så fremt de
er slått på, til en radius på mindre enn
en kilometer gjennom celleoppbyggingen. Jeg formoder at problemet
er at den enkelte telefon ikke kan lokaliseres i sanntid.
Da må det vel være enklere å legge slik
sanntidslokalisering inn i mobiloperatørenes systemer,
enn å dramatisk øke den enkelte mobiltelefons
kompleksitet? Jeg kan i hvert fall ikke forstå at GPS
kan forsvares ut fra den lille forbedringen i lokaliseringen
dette kan gi, så lenge vi snakker om den sivile utgaven
av GPS. Dessuten mangler opplysninger om kriterier for når
mobiltelefonen skal sende posisjonskoordinater. Vil det skje
kontinuerlig, eller hver gang man ringer, eller kun ved oppringning
av visse nummer? Vent og se.
Til toppen av dokumentet
Arbeidsgivere
En bekjent av meg, la oss kalle
ham Tom, arbeidet en gang i en forretning som solgte forbrukerelektronikk.
Etter å ha vært ansatt et par måneder ble
han en morgen dratt resolutt inn på et kontor, og av
bedriftens høye herrer konfrontert med at "Vi
vet at du har stjålet fra forretningen. Visste du ikke
at lokalene er videoovervåket? Fortell oss hva du har
stjålet. Hold deg til sannheten. Vi vet om det meste,
men kanskje ikke alt. Snakk!" Tom ble ganske fortvilet,
og bedyret sin uskyld. Han hadde ikke tatt noe som helst.
Forhørerne presset på en god stund. Brått
snudde situasjonen. Daglig leder smilte, tok Tom i hånden,
og sa at han kunne anse seg som fast ansatt. Det var viktig
at Tom ikke sa noe til andre om forhøret, fordi det
var rutine i bedriften å ta et slikt konfrontasjonsmøte
med nye ansatte etter en måned eller to. På denne
måten ble bedriften kvitt uærlige ansatte før
de fikk stjålet særlig mye.
Av en eller annen grunn var det stort gjennomtrekk blant
butikkpersonalet i denne bedriften. Hadde jeg blitt utsatt
for noe slikt, ville jeg ha sluttet på dagen. Tom sluttet
noen måneder etter. Jeg hørte om denne sjokktaktikken
av Tom, og fikk bruken bekreftet av daglig leder et snaut
år senere, i forbindelse med at bedriften ville ha meg
som servicetekniker. Daglig leder forlangte å få
vite hvordan jeg visste om dette. Jeg hverken sa noe, eller
tok jobben, naturlig nok.
Poenget med denne historien er å illustrere at arbeidsgivere
er svært forskjellige. Det er ikke naturgitt at de prioriterer
sine ansattes ve og vel særlig høyt. Bedrifter
er organismer som har profitt som raison d'être. Som
andre organismer som konkurrerer om begrensede ressurser,
er de utstyrt med en sterk selvoppholdesesdrift. Den kan motivere
de styrende organer til aggressiv, og på lang sikt potensielt
selvdestruktiv adferd. I dette tilfelle var videoovervåkningen
i virkeligheten sporadisk, og rettet mot kunder, ikke personale.
Men det er mange bedrifter som rutinemessig videoovervåker
arbeidsplasser. Banker og postkontor overvåker skrankeområdene
av sikkerhetsgrunner. T-bane-, jernbane- og bensinstasjoner,
og nå i det siste supermarkeder, storkiosker og lager,
er ofte videoovervåket.
Vi har blitt så vant til videoovervåkning at
vi knapt registrerer kameraer eller påbudt varsling
om dem lenger. For en tid siden ble en videosnutt vist på
TV, den har visstnok også sirkulert på nettet,
som viser en mann i et kontorlandskap som har en uoverensstemmelse
med PC'en. Han slår i tastaturet, slår i skjermen,
og knuser til slutt PC'en. Debatten rundt denne videoen gikk
på hvorvidt opptrinnet var iscenesatt for kameraet,
et skuespill, ikke på om det var sannsynlig at kontorarbeidere
ble overvåket på en slik måte.
Til toppen av dokumentet
Normer og ny teknologi
Videoovervåkning har fungert som brekkstang mot
personvernet. Grenser som tidligere var ukrenkelige har blitt
visket bort i de gode hensikters navn. Stadig flere arbeidsgivere
kommer til det syn at når bedriften betaler for de ansattes
tid, så har bedriften full rett til å kontrollere
hva den enkelte medarbeider bruker arbeidstiden til. Dette
blir særlig tydelig når nye teknologier tas i
bruk, hvor det ikke finnes innarbeidede normer for innsyn
og kontroll, som internettet eller epost. Metaforene blir
for svake til at de gamle normene oppleves som bindende, dette
fører til usikkerhet, og tillitsforholdet mellom arbeidsgiver
og ansatt svekkes. Hva gjør egentlig de ansatte på
internett? Hvor blir det av båndbredden? Betaler bedriften
for at ansatte studerer pornografi eller sportsresultater,
når hensikten med internettilknytningen var å
hente informasjon med relevans til arbeidet?
Mistanken er ofte berettiget. Denne prosessen går begge
veier. Også de ansatte fristes til å prøve
ut grensen mellom bruk og misbruk. Hvorfor ikke hente ned
noe pent å se på, når man allikevel er ute
på nettet? Hvorvidt bildene hentes fra Lek eller Louvre
er egentlig irrelevant. Både for arbeidsgiver og ansatt
er felles normer erstattet med personlig moral.
Til toppen av dokumentet
Epost
Arbeidsgivere som ikke ville drømme om å
åpne og lese ansattes brev, har ofte ingen betenkligheter
med å overvåke ansattes e-post. Dette skyldes
ikke at arbeidsgivere har onde hensikter, eller liker å
kikke. Det er rasjonelle og pragmatiske motiver som ligger
bak. I den pågående rettssaken mot Microsoft har
intern epost blitt brukt i bevisførselen. Epost kan
ha innhold eller vedlegg som bryter regler om opphavsrett,
og som kan gi bedriften juridiske problemer. Ansatte kan via
epost låse bedriften til juridisk bindene avtaler. Eventuelle
illojale medarbeidere behøver ikke lenger smugle fysiske
dokumenter ut, de kan sendes som epost med noen tastetrykk.
Finnes det ansatte som søker nye jobber, og som således
kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, eller som det er bortkastet
for bedriften å bruke nye ressurser på?
Å åpent innføre overvåkning av ansattes
epost kan være vanskelig, siden det klart demonstrerer
at det nødvendige tillitsforhold mellom ledelse og
ansatte ikke er til stede. Det er også arbeidsrettslige
forhold som må avklares. Men epost er åpen, det
er ingen konvolutt som skjuler innholdet. Overvåkning
kan skje uten de ansattes vitende. Det er teknisk enkelt å
lagre epost og automatisk skanne innholdet mot en stikkordliste,
som en slags mini-ECHELON5.
Det som lett glemmes, er at har først bedriften innført
slik overvåkning uten de ansattes vitende, så
kan dette bare resultere i økende mistillit og splittelse
i bedriften.
Juridisk har vi en skala her. I den ene enden har vi de ansattes
personvern og integritet. Det er ulovlig, og etter min mening
moralsk forkastelig, for ledelsen å lese ansattes epost,
muligens også ulovlig å logge hvilke nettsteder
den enkelte besøker. I den andre enden har bedriften
en åpenbar rett til å sikre sine systemer og data
mot tyveri, inntrengere og virus. For å beskytte mot
makrovirus må vedlegg til epost skannes. Hvor på
skalaen kommer da slike tiltak som skanning av epost mot nøkkelord,
når hensikten er å hindre ulovlig virksomhet?
Hvor går grensen mellom bedriftens sikkerhet og ansattes
personvern? Det er en gråsone her som er bred nok til
å skjule det meste.
Bedriftens ledere har mulighet, middel og motiv for å
overvåke ansattes epost. De viktigste umiddelbare motargumenter
er moralske. Når det dreier seg om en ny problemstilling,
der moralske normer ikke er fastlagte, viser det seg at moral
er lett løselig i anonymitet. Dette gjelder for både
arbeidsgiver og ansatt.
Til toppen av dokumentet
Normdannelse
For å ivareta personvernhensyn i en bedrift er det
nødvendig med en grad av anonymitet for den enkelte
ansatte. Men anonymitet uten normer virker nedbrytende på
tillitsforhold i en bedrift, og setter den enkeltes moral
på prøve. Det er derfor nødvendig med
stor grad av åpenhet rundt de mulige problemene innføringen
av en teknologi fører med seg, slik at ansatte og ledelse
kan diskutere seg frem til en bedriftsnorm. Dette bør
være et tema som stadig tas opp, inntil normen har blitt
en del av bedriftens kultur.
Til toppen av dokumentet
Kommersielle
interesser og individet
Vi har alle lang erfaring som
forbrukere. Vi vet godt at vi legger spor etter oss, som kan
følges av kommersielle sporhunder. Tradisjonelt har
vi hele tiden hatt mulighet for å velge om vi vil legge
igjen spor eller ikke. Jeg har et Dominokort. Hvis jeg bruker
det, får jeg (litt) betaling for å la en forretningskjede
få innblikk i akkurat mine kjøpevaner. Greit
for meg, jeg har et valg. Hvis jeg bruker et kredittkort,
lar jeg et annet firma få spore meg. Bruker jeg bankkort,
vet banken når jeg har handlet i en gitt forretning,
eller brukte en viss minibank. Fortsatt greit; hvis jeg vil
være anonym, bruker jeg kontanter. Jeg velger selv om
jeg vil bruke min egen telefon eller et anonymt myntapparat
for en telefonsamtale.
Til toppen
av dokumentet
Ille
For en tid tilbake tok jeg et prøveabonnement på
et norsk datablad. Kort tid etter begynte en jevn strøm
av adressert reklame til meg. Mine personalia var åpenbart
blitt solgt videre, uten at svarslippen for prøveabonnementet
hadde hatt noen avkryssingsrubrikk hvor jeg kunne reservere
meg mot slik reklame. Irriterende. Jeg kjøpte en vare
fra ett firma, som i sin tur misbrukte min tillit ved å
videreformidle mine personalia uten mitt vitende og uten min
godkjenning. Dette er lo-tech utgaven av spamming. Fordi jeg
ikke hadde noe valg, opplevde jeg dette som utilbørlig.
Til toppen av dokumentet
Værre
Hvis jeg er snill, og antar at alle bedrifter ute i det
store, vide internettet vil alle mennesker vel, så er
det to veier de kan gå i sin streben etter å gi
meg en så trivelig og behagelig nettreise som mulig.
Veiene kan godt slås sammen til den reneste autostrada,
brolagt med gode forsetter.
Den ene veien er å legge en datapakke inn på
min maskin, en cookie, som de kan hente ut igjen neste gang
jeg besøker dem. Da kan systemet deres kjenne meg igjen,
og hoppe over påloggingsrutiner, automatisk skifte farge
på linker jeg allerede har vært innom, og på
alle måter tilpasse det jeg ser på min skjerm
til mine preferanser fra forrige besøk. Flott!
Vanligvis er nettlesere satt til å akseptere alle cookies.
Gjør et eksperiment: Velg å bli varslet om du
vil ha hver enkelt cookie. Prøv så å ta
en tur innom Microsoft. Jeg advarer om at du får så
mange spørsmål om du vil godta cookies, at det
er en snarvei til "musefinger". Flott?
Alle disse cookies ligger på harddisken din. Der blir
de liggende til det gror mose på dem, eller til de blir
skiftet ut med nye av nettstedene som har plantet dem. Egentlig
skal bare den som har plantet en cookie kunne høste
den igjen, men en nylig dokumentert bug viser at dette ikke
alltid er tilfelle6.
Cookies dokumenterer hvor du har vært, og når
du var der. Det samme gjør nettleserens cache. Vart
du skræmt? Du kan selvfølgelig gå inn i
"Alternativer for internett"(M$IE) og slette Temporary
Internet Files og historieloggen. Tror du det hjelper? Nix,
Microsoft har i sin visdom sørget for at ikke bare
cookies, men tilsynelatende alle URL'er du har vært
innom er trygt forvart i skjulte filer som Windows nekter
å innrømme at eksisterer. Eh... flott...
I tidlige utgaver av Win95 kalles disse filene mm256.dat
og mm2048.dat. I Win98 heter de index.dat, på min maskin
er det seks av dem med varierende størrelse. De vokser
og gror... Jeg er usikker på hva filene heter i sene
utgaver av Win95. Det er mulig det har sammenheng med hvilken
utgave av M$IE som brukes, uten at jeg kan si det sikkert.
Microsoft sier selv at disse filene har med Internet Explorers
cache å gjøre. Så rart da, at disse filene
også finnes på Win95-maskiner som ikke
har M$IE installert...
Dessuten skjer det morsomme ting hvis du prøver å
slette dem:
- Du må avslutte Windows helt, og gå inn med
tredjeparts filsøkere fra DOS for i det hele tatt
å finne dem.
- Både h og s parametrene er satt.
- I noen Windowsutgaver er de såpass skuddsikre at
du må boote maskinen fra en diskett med f.eks. DOS
6.22 for å unngå meldinger som 'Sharing violation
on drive C'. Dette gjelder ikke min utgave av Win98, og
takk for det; jeg bruker nemlig FAT32...
- Når du til sist har fått knekket dem, og
starter Windows igjen, skjer en av to ting: Enten oppretter
Windows stille og rolig nye blanke filer, og starter nye
databaser over din aktivitet, eller så protesterer
Windows med diverse feilmeldinger mot den skammelige behandling
systemet har blitt utsatt for, før det oppretter
nye blanke filer, og starter nye databaser over din aktivitet.
Nå vart du vel skræmt? Hvis ikke, så
vit at user.dat og system.dat, a.k.a. Registry, ikke bare
har oversikt over hvilke programmer som befinner seg på
harddisken din nå. Det ligger også opplysninger
om programmer som har vært installert, men som senere
er slettet. Enkelte kilder hevder at alt som har vært
innom maskinen forblir registrert, men det stemmer ikke med
min erfaring. Mange slettede programmer forblir i Registry,
men andre forsvinner slik de bør. Det kan skyldes "dark
and ulterior motives", eller det kan være så
enkelt som at klønete programmering, enten i Win98
eller i de slettede applikasjonene, gjør at Win98s
avinnstallering av programmer ikke rydder ordentlig opp i
Registry. Enten det er slik eller sånn, så betyr
det at Windows har et sentralt register over programmer du
både har, og har hatt.
Den andre veien (to veier, ikke sant?) er å studere
din maskin der og da, og så tilpasse visningen til din
maskin på sparket. Dette kan gå så langt
at det egentlig er flere parallelle utgaver av hver side i
nettstedet, som velges ut fra hvilken nettleser du bruker.
Problemet er at nettsteder har tilgang til langt mer7
enn hvilken nettleser du bruker. De kan se
- Nettlesermodell
- Operativsystem
- Skjermoppløsning
- Hvilket nettsted du kom fra
- Hvor mange nettsteder du var innom før du kom hit
- Brukernavnet ditt
- Epostadressen din
- Lokal tid
- Nasjonalitet
- IP-adressen til serveren du ringer opp
- Innholdet på C:\ på din maskin
Er du sikker på at dette er opplysninger du har lyst
til å gi fra deg? Du trenger ikke svare, det er irrelevant.
Nettstedene trenger ikke din tillatelse.
Hvis vi nå slår disse to veiene sammen, får
vi et interessant bilde. Hvis du ikke aktivt har gått
til mottiltak for å hindre det, så kan nettsteder
du er innom både legge data inn og hente data ut fra
din maskin uten ditt vitende. Dette kan være helt uskyldig,
eller alt annet enn uskyldig.
Noen bedrifter8
er representert mange steder på nettet. De driver
bannerreklame, som ofte er viktigste inntektskilde for nettstedene.
De vil gjerne skreddersy reklamen nettopp for deg, og for
å få til det, må de vite så mye som
mulig om deg. Derfor vil de gjerne overvåke deg. Og
den jobben synes de at du skal gjøre for dem.
Metoden er enkel. Du trenger ikke klikke på reklamen.
De planter og høster cookies når du er innom
sider de har reklame på. Til sammen danner disse et
bilde av hva du er interessert i, og av hvilke vaner du har.
Selv er jeg ofte innom steder som tester datahardvare. Det
er ingen tilfeldighet at bannerreklamen ofte vil selge meg
minnebrikker og hovedkort.
Til toppen av dokumentet
Værst?
En ting jeg ikke har tenkt å kjøpe med det
første, er en Pentium III. Den inneholder en kode som
unikt identifiserer hvert eksemplaret av prosessoren, og kopler
dette til kjøperen. Hvorvidt denne koden skal brukes
til å identifisere maskinen, f.eks. over internett,
styres av BIOS. Standardverdien skal være at koden ikke
brukes, men ikke tale om at jeg stoler på at dette ikke
kan endres fra utsiden. Det har nylig kommet opplysninger
om at også Pentium II, Celeron og Xeon; faktisk alle
.25 mikron Intel prosessorer, har et slikt serienummer9.
Jeg kjører AMD, takk.
En av IT-verdenens mer langvarige motebølger har vært
å hate Microsoft. Jeg har regnet dette som utslag av
misunnelse og paranoia, men nå ser det ut til at også
paranoide mennesker blir forfulgt. Win98 har en såkalt
"active desktop". Dette bygger på en Microsoftteknologi
som kalles "hit logging API". Dette er utviklet
for at maskinen din skal kunne oppdatere aktive nettsider,
applikasjoner og selve operativsystemet uten at du trenger
å gjøre noe. I prinsippet gir dette PC'en (eller
rettere sagt, programvaren på den) evne til å
sende og motta hva som helst uten at du vet om det10.
Hvem snakker maskinen din med, mens du sover?
En nysgjerrig programmerer foretok en smule "reverse
engineering" av registreringsveiviseren i Win98. (Dette
er for øvrig et klart brudd på lisensen, og således
ulovlig. Microsoft, i likhet med de fleste andre, liker ikke
at brukere går programvaren etter i sømmene.)
Der fant han at Win98 ved onlineregistrering sender en 32-sifret
GUID (Globally Unique Identifier) sammen med detaljerte personopplysninger
til Microsoft. Dette knytter hvert eksemplar av Win98 til
en spesifik person. Dette gjøres uten brukerens vitende.
GUID overføres også ved registrering av andre
Microsoftprodukter, og i forbindelse med nedlasting av oppdateringer
og bugfix'er. Office97 baker GUID for Win98 pluss en tilsvarende
GUID for officeprogrammet inn i alle dokumenter som lages
med Office. Dette betyr at din identitet er kodet inn i hvert
eneste dokument! Personvernet er ikke-eksisterende hvis du
bruker Win98/Office97. Spissformulert er det eneste som mangler
at GUIDnummeret tatoveres på underarmen din...
En annen ting dette betyr, er at hvis du har "lånt"
noen andres Office97 CD, så vet Microsoft det i det
øyeblikk du prøver å hente en servicepack.
Det er altså slutt på Microsofts tilsynelatende
bevisste piratkopibaserte markedsstrategi. Gjennom å
lage programmer med god funksjonalitet og ingen eller rudimentær
kopibeskyttelse "gav de bort", gjennom utbredt piratkopiering,
langt flere eksemplarer enn de solgte. Videre gav de bort
en endeløs rekke av nittidagers prøveversjoner
av applikasjoner. Gjennom stor offisiell, og enda større
uoffisiell markedsandel oppnådde de en snøballeffekt.
Folk vil helst fortsette å bruke programmer de er vant
til. Nå dominerer de markedet, og tiden har kommet for
å feste grepet. Microsoft tester ut sterk kopibeskyttelse
på CD'ene sine, og saksøker firmaer over hele
kloden for manglende lisensiering.
Tilbake fra forrige avsnitts digresjon: Hvordan reagerte
Microsoft på GUID-avsløringen? Med ett skuldertrekk.
Microsoft hevder at GUID i Office97 er rester etter en funksjon
som aldri ble implementert. Videre hevder de at GUID i Win98
antagelig er en bug som de ikke hadde oppdaget. Hva behager?
Microsoft har altså fått overført identifikasjonsdata
fra alle som har registrert Win9811
i bortimot ett år uten å oppdage det?
Det kan selvsagt skyldes tilfeldigheter, uheldige sammentreff
og "at det bare blidde sånn". Intel kan ha
satt serienummer i CPUene sine bare for å hindre tyveri
og ommerking til høyere hastighet. Microsofts Windows
og Office kan ha blitt kodet av inkompetente programmerere,
som burde sette seg ned før de blir skada. Men når
Wintels handlinger sees i sammenheng, velger jeg å høre
på en gammel militær regel: "The first time
is an accident. The second time is a coincidence. The third
time is enemy action."
Det er mange som prøver å følge deg som
forbruker ute på nettet. Det er en del av det kommersielle
spillet. De fleste vil vise deg skreddersydd reklame, eller
de vil ha epostadressen din for å spamme deg. Men Wintel
har bygget overvåkningssystemene sine inn i PC'en din,
og de ser ut til å ville eie deg: Når du bruker
din private PIII/Win98 PC har de mulighet til å vite
det meste om deg:
- Personopplysninger
- Hvem du kjøpte CPU'en av
- Hvilke programmer du eier
- Hvilke programmer du har, men ikke eier
- Hvilke nettsteder du har besøkt, når og hvor
lenge (MSIE)
- Innhold og adresser fra all epost du har sendt eller mottatt
(Outlook)
- Innhold av nyhetsgrupper du har deltatt i (Outlook)
- Potensielt alt som ligger på maskinen din
Ærlig talt: Jeg trodde jeg kjøpte et operativsystem,
ikke et overvåkningssystem!
Til toppen av dokumentet
Mottiltak
Er alt dette greit for deg?
Selv om jeg ikke har stort å skjule, så er ikke
dette greit for meg. Overvåkningen som jeg utsettes
for så snart jeg leer en finger, opplever jeg som et
overgrep. Som privatperson er det ikke mye jeg kan gjøre,
uten å la kontraovervåkning bli en livsstil.
De fleste, og i Norge groveste overtrampene kommer fra kommersielle
interesser. Jeg vil avslutte med en liste over mottiltak som
kan styrke personvernet, og gjøre jobben litt vanskeligere
for kommersielle spioner.
- Ikke bruk Outlook
- Ikke bruk Promail heller, det er en trojansk hest som
stjeler passordene dine
- Ikke bruk postdelen av Communicator nyere enn 4.06, den
sladrer til Netscape når du henter post12
- Surf på bibliotek eller skole
- Surf med Opera, slå av cache og cookies
- Hvis du surfer med MSIE eller Netscape, kjøp og
bruk IEClean13
eller NSClean
- Bruk oppdaterte virus- og internettskannere
- Surf via Anonymizer14
- Bruk sterk krypto på følsom epost, f.eks.
PGP (Pretty Good Privacy)
- Send kryptert post via en remailer
- Opprett nett- og postalias (et studium i seg selv)
- Krypter følsomme data på maskinen din
- Kjør Linux på en AMD-prosessor
- Har du gjort alt dette? Skaff deg et liv...
Til toppen av dokumentet
Fotnoter
1: Dette er skrevet ut fra norske forhold.
Som de senere års avsløringer har vist, har andre
land, f.eks. DDR, fulgt en annen praksis.
tilbake
2: Kanskje slemt å putte her, men mens
jeg leser korrektur av dette hører jeg på nyheter,
P1 15.04.99 0700: POT har hatt hemmelige elektroniske registre
siden 1990 som ikke engang Lund-kommisjonen visste om. Oops.
tilbake
3: Science fiction har behandlet implikasjonene
lenge. Se f.eks. Gunnar Fornehed: "Hva betyr databanker for
Jensen?" i Bing & Bringsværd: Jeg - en maskin, Gyldendal
Lanterne 1973
tilbake
4: http:// www.feist.com/ ~hemplady/ spysky.htm
og http://www.newsguy.com/~mayday/crypto/crypto0.html har
samlet mye stoff om bl.a. ECHELON. Sistnevnte nettsted har
også lenker videre. Saltdrysse bør medbringes,
da tekstene er nokså paranoide.
tilbake
5: En lang historie med metoder og motiver
finnes på http://www.newsguy.com/~mayday/crypto/crypto2a.html
tilbake
6: Se OnlinePrivacy.com/cookiebug og Consumer.net/Analyze
tilbake
7: Jfr. www.cambs.com, www.fravia.org og ørten
andre sikkerhetsrelaterte nettsteder
tilbake
8: linkexchange, hitbox, sextracker og doubleclick
er blandt de mest aktive. En trenger for øvrig ikke
surfe pornosteder for å komme borti sextracker. De er
ofte representert med pornobannere på "gratis" servere,
og demed på sider med helt andre tema, f.eks. de menneskelige
chakra og selvutvikling. Absurditeten lenge leve.
tilbake
9: www.theregister.co.uk/990313-000003.html
tilbake
10: Dette kan også skje via en bug
i MSIE4. Se www.cambs.com
tilbake
11: Det er ennå ikke bekreftet eller
avkreftet om dette også gjelder Win95.
tilbake
12: www.cambs.com
tilbake
13: www.wizwax.net/kevinmca/40.html
tilbake
14: www.anonymizer.com
tilbake
Til toppen av dokumentet
Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet som en semesteroppgave
i 10vt IKT for lærere våren 1999. Dens faglige
innhold har jeg dessverre ikke hatt tid til å oppdatere
da jeg gjorde artikkelen om til en skjermtekst. Men jeg kan
garantere at du blir nøyere overvåket i dag enn
for ni måneder siden...
|