Svart-hvitt?

"Vi ser da lett at bla bla bla..." Faget var elektronikk, og jeg så slett ikke lett at. Dette var en militær skole, en befalsskole endog, og jeg var meget yngre enn i dag. Elektronikkundervisningen var lagt opp med militær presisjon. Hvis læreboken sa: "Vi ser da lett at", så sa læreren: "Vi ser da lett at". Når læreboken sa: "Dette kan også skrives som" hver gang noe forutsatte mer avansert matematikk enn våre skarve teknikerhjerner kunne fatte, så fulgte læreren trofast liturgien og messet: "Dette kan også skrives som". Og jeg mistet troen, hver eneste gang.

I denne læreren hadde både etterretningstjenesten og forbryterverdenen gått glipp av et naturtalent. Mannen var så anonym og blottet for utstråling at han ville forsvunnet i mengden selv mutters alene. Til tross for alle de timene jeg har glodd på ham, kan jeg ikke huske om han var høy eller kort, lys eller mørk, om han brukte briller eller ikke. Det eneste jeg husker er at han var ganske slank og hadde en forkjærlighet for blå blazere og grå bukser med knivskarp press. Og at han betraktet læreboka som en hellig tekst.

Året etter kom digitalteknikk inn ved siden av elektronikken. Etter å ha fått elektroniske trosbekjennelser i vrangen i et helt år gledet jeg meg heller lite.

Første time i digitalteknikk. Grundig forsinket kommer et lass av en mann inn døra. Ikke noe "Reis opp! Rett!" osv. Bukser som neppe hadde sett et strykejern siden de forlot fabrikken i en fjern fortid. Loslitt golfjakke. Kraftig bygget, bustete hår og skjegg. "Beklager at jeg er sein, men..." Det kom en lang, innviklet og i mine ører veldreiet historie om hvordan og hvorfor ting gjerne tar lenger tid enn man tror. Han viftet med armene og smilte støtt, øyne og briller glimtet om kapp.

Denne læreren kom ofte seint. Det var kanskje ikke så rart, for han bodde i en annen by og var egentlig taxisjåfør, eller noen ganger bussjåfør. Jeg lurte ofte på hvordan en så lite militær person hadde fått seg jobb på en befalsskole. Mine tanker gikk oftest i retning av at han måtte ha fått jobben som driks for å ha kjørt en av sjefene hjem etter en real rotbløyte.

Han hadde lite greie på faget og var aldri forberedt til timene, og godt var det! Forsvaret hadde nemlig falt for fristelsen til å lage sine egne lærebøker i digitalteknikk. Dessverre må begrepene redigering og korrektur ha vært fullstendig ukjente for utgiverne. Det fantes vel knapt nok den logiske eller elektriske kortslutning som ikke var representert mellom disse pedagogiske katastrofenes grå pappomslag.

Fra spøk til revolver, som han pleide å si: Siden han ikke kjente stoffet fra før, og siden lærebøkene var på bærtur, var vi nødt til å kople opp alle kretsene i laboratoriet. Når vi deretter hadde skiftet sikringene og luftet ut den verste røyken, kom den egentlige jobben: Lærer og elever måtte i fellesskap finne feilen i skjemaet, rette den, og så finne ut hva kretsen faktisk gjorde; oftest noe helt annet enn hva læreboka hevdet.

O himmelske fryd! Fra å være passive lyttere var vi blitt forskere! I stedet for å bli fôret med lærdommens frukter, fikk vi frø og spirer og erfaring i selv å dyrke fram kunnskap og forståelse!

Men i løpet av det året gikk smått om senn et forunderlig faktum opp for meg: Av firogtyve elever i klassen var jeg den eneste som satte pris på at denne læreren satte forståelse framfor pugg. De treogtyve andre mente at han var blottet for evne til å lære bort. Og de var skjønt enige om at skolens beste lærer var han som så lett at.

Dette lærerportrettet er skrevet som et ledd i opplæringen i prosessorientert skriving ved HVE høsten -96. Som vanlig tok dette lenger tid å skrive enn beregnet. Jeg visste fra det øyeblikk vi fikk oppgaven, at jeg måtte skrive om kontrasten mellom disse to lærerne og om klassens reaksjon. Responsgruppe var særlig nyttig i og med at jeg hadde hele klassen.