Det var en gang en guttunge som vinket god natt til en stjerne hver kveld. Han tok det som en selvfølge at kunne han se dit, så kunne han dra dit.
Bestefaren hans hadde visst fortalt ham ett og annet om astronomi, for da gutten begynte på skolen, kom han raskt i klammeri med rektor. Denne underviste kristendom, og snakket om Gud som bodde
i himmelen. Tilsynelatende svevde Han rundt der oppe. Dette kunne ikke gutten godta uten videre, for han visste at det ikke var noen atmosfære der, slik at Gud måtte kveles av mangel
på luft. Han forklarte dette for rektor, og spurte om hvilken planet Gud bodde på. Rektor svarte med å sende gutten til skolepsykolog.
Til liten nytte, skulle det vise seg. Gutten lærte så smått å lese, men skjebnen ville det slik at den første boka han stavet seg gjennom,
med fingeren på linja, het "På tokt i verdensrommet" av Robert A. Heinlein. Gutten visste nok forskjell på fakta og fantasi, men science fiction hadde han aldri hørt om. Han
visste at i en kriminalhistorie var handlingen oppdiktet, men kulissene virkelige. Derfor så han fram til å vokse opp med minst ett solsystem som tumleplass. Litt armslag må man jo
ha. Bestefaren oppdaget etterhvert misforståelsen, og tok jobben med å korrigere guttens syn på verden. Mennesket hadde ikke engang landet på månen, for dette var
før 1969. Universet krympet ned til én liten klode. Et fangehull.
Gutten vant aldri helt tilbake troen på menneskeheten.
Nå har gutten for lengst blitt mann, og lengselen mot stjernene er døyvet av jordiske gleder. Men jeg leser fortsatt science fiction, og i
morgen...
 Bestefar fikk dessverre aldri oppleve at dette bildet ble virkelighet. Jeg satt klistret til
rørradioen på hytta da ørnen landet, og senere da Armstrong snublet i ordene og sa: "This is a small step for man... but a giant leap for mankind".
Det er lenge siden sist det var folk på månen. Var dette bare den kalde krigens aller største "codpiece"? Jeg håper ikke det. Vi har nylig funnet tegn på store mengder
frosset vann ved månens sydpol. Dette gjør det mye lettere å etablere permanente utposter på månen. Så hva venter vi på, her vi sitter på en enkelt
skjør og sårbar liten klode uten manøvreringsmuligheter? Den neste dinosaurdreper'n? En liten glipp i en militær biologisk forskningslab? Vamos, amigos!
 Eller kanskje vi skulle dra hit med en gang? Mars virker kanskje ikke så innbydende i dag,
"Mars, you are so vicious", som en venn en gang sa (i et dikt). Men Mars er solsystemets kanskje beste oppussingsprosjekt: Areal som jordas landareal; har hatt betydelige mengder vann, som fortsatt
burde finnes der, f.eks. som permafrost; store mengder oksygen bundet i jordsmonnet. En liten armada av romsonder er på, i bane rundt, på vei mot, eller planlagt sendt til
Mars.
Vi har skjellig grunn til å mistenke Mars for engang å ha fostret liv. Er det liv der nå? Dette spørsmålet forekommer meg å
være litt viktigere enn om det skal være striper eller bomber på kjolene i år. Hvis svaret er ja, så må planeten være tabu for oss. De innfødte
har alle rettigheter, om de så er alger. Dessuten vil et positivt svar gi oss nok å tenke på for en stund. Hva er vår rolle i universet? Sannheten er der ute. La oss finne
den.
 Akk, ja. Borte bra, men hjemme best. Det eneste sted i universet vi vet det er liv. Hvorvidt
det finnes intelligent liv her, kan fortsatt diskuteres. Dette er vårt eneste hjem, vår vugge, det sted i universet våre kropper er optimalisert for, accept no substitutes. Vokt
dette stedet, det er hellig. Men dette er også den eneste kurven vi har våre egg i, og det er reinspikka idioti. Det er bare i Hollywoods lissomverden at vi kan sende Bruce Willis for
å leke helt med den neste biten kosmisk skrot som tilfeldigvis deler posisjon i rom og tid med jorda. Kall meg gjerne forutinntatt, men jeg vil at menneskeheten, og det den blir til, skal leve,
lære og fortsette å utvikle seg på alle plan i resten av dette universets levetid. Minst. Derfor bør vi snarest etablere bærekraftige "avleggere" av menneskeheten
utenfor vår elskede, men skjøre jordklode.
 Er det noen der ute? Dette er et av de mest tålmodige ørene vi har vendt mot
rommet: Arecibo-mottakeren, et radioteleskop bygget inn i et gammelt vulkansk krater. Her har flere SETIprogrammer (Search for ExtraTerrestrial Intelligence) blomstret - og visnet.
Det faktum at vi ikke har hørt et pip ennå, kan selvfølgelig bety at vi er alene i skogen - men ikke nødvendigvis. Er modulert
elektromagnetisk stråling en fornuftig måte å synge på? Vet de andre pippipene noe vi ikke vet? Vet de for eksempel hva som skjer med bråkete små pippiper som ikke
eier diskresjon? Helt siden 1930-årene har vi sittet her i skogbrynet og sunget stadig mer høylytte serenader for en stadig større del av vårt stellare nabolag. Hmmm...
Kanskje vi bør håpe at vi er kronen på skaperverket?
 Slik ser et orntli' romskip ut når en hel skokk politikere har vært med i
designprosessen. Hvem skulle tro at noe slikt kunne fly? Og attpå til lande som glidefly, uten motorkraft? Denne mursteinen skal helst lande riktig på første
forsøk.
 Noen av de mer spektakulære oppdragene romfergene har hatt, har vært å oppgradere
romteleskopet Hubble, først med briller (for å fikse nærsynthet grunnet en banal regnefeil...), senere med nye og bedre instrumenter. HST (Hubble Space Telescope) er ett av
våre viktigste øyne mot universet. Det er egentlig et ganske lite teleskop, men siden det befinner seg ute i rommet slipper det å prøve å se gjennom den kaotisk
forvrengende tjukke grauten vi kaller atmosfæren. Jordbaserte teleskoper må enten være svært mye større, eller bruke avansert "mot-forvrengende" optikk for å se
like klart.
 M16 -
Ørnetåken
Klikk på bildet for et større bilde, klikk på pinealsymbolet for å komme tilbake hit. Dette er et av de mest kjente bildene Hubble har tatt. Omtrent 7000 lysår borte, i
stjernebildet Serpens, ligger Ørnetåken. Dette er en region der nye stjerner dannes av støv og gass. Søylene på bildet stikker som dryppsteiner ut fra skyer av
mørk og tett hydrogengass. Også søylene består av kjølig interstellar hydrogengass og støv. De er tette nok til at de ennå ikke er fotofordampet av
strålingen fra unge, varme, massive stjerner over øvre billedkant. Den venstre søylen er omtrent ett lysår fra rot til tupp. I søylene er det klumper av enda tettere
gass, såkalte EGG (Evaporating Gaseous Globules). Navnet er velvalgt, da noen av eggene inneholder stjerner i ferd med å dannes. Etterhvert som først søylene, deretter
eggene fotofordamper, kommer de nyutklekkede stjernene til syne.
 Liv og død
Klikk på bildet for et større bilde, klikk på pinealsymbolet for å komme tilbake hit. Dette bildet av tåken NGC 3603 viser flere stadier av stjerners livssyklus
på en gang.
Litt opp og til venstre for midten sees en langt utviklet blå kjempe som kalles Sher 25. Stjernen har en særegen ring av glødende gass. Den gråblå farge på
ringen og gasstrømmene fra stjernen indikerer kjemisk anriket materie.
Nær midten er en stjernehop dominert av unge varme Wolf-Rayetstjerner og unge stjerner av type O. Flommen av ioniserende stråling og solvinder fra disse massive stjernene har blåst
et stort volum rundt hopen fri for gass og støv.
Strålingens påvirkning på den kalde hydrogengassen sees klart på de enorme gasspillarene til høyre for stjernehopen. Disse er dannet på samme måte som
pillarene på bildet av Ørnetåken.
De mørke skyene oppe til høyre er såkalte Bok globuler. De markerer antakelig et tidlig stadium av stjernedannelse.
Under og litt til venstre for hopen er to rumpetrollformede emisjonståker. Vi tror de består av støv og gass som fordamper fra såkalte proplyder, protoplanetariske skiver,
der støv og gass er i ferd med å falle sammen til nye stjerner.
Dette ene bildet viser dermed utviklingen fra Bok globuler og gasspillarer, via proplyder, til de massive stjernene i den unge stjernehopen, og til sist den gamle blå kjempen.
Fargeforskjellen mellom det tynne interstellare stoffet i tåken og den bipolare materiestrømmen fra den blå kjempen viser klart anrikningen av tyngre grunnstoffer, som skyldes
syntese gjennom fusjon inne i stjernene.
Nå kan du lese denne biten en gang til...
 Eta Carinae
Klikk på bildet for et større bilde, klikk på pinealsymbolet for å komme tilbake hit. Fra stjerners fødsel til stjerners død: Dette bildet viser en
døende stjerne. Eta Carinae er en svært massiv stjerne mer enn 8 000 lysår borte. Ved hjelp av en rekke teknikker for billedbehandling viser dette Hubblebildet detaljer så
små som diameteren av vårt solsystem. Eta Carinae gjennomgikk et voldsomt utbrudd for omtrent 150 år siden (pluss de mer enn 8 000 år lyset har brukt på å komme
fram til oss, da...). Stjernen har omlag 100 ganger vår sols masse, og stråler ut nær 5 000 000 ganger solens effekt. Fram med pølsene, her skal det grilles!
Spøk til side: Vi skal være takknemlige for at det ikke er altfor mange spennende stjerner i vårt nabolag. En ting er pene knallbonboner som Eta
Carinae; når en stjerne eksploderer for alvor - supernova - blir nabolaget direkte utrivelig.
|
