Denne teksten var opprinnelig en hjemmeeksamen i 5 vt KRL ved Høgskolen i Vestfold våren 1998.

Jeg valgte å ta for meg Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, på folkemunne ofte kalt Mormonerne, ettersom jeg betrakter denne kirken som den kanskje mest interessante kristne retningen: Troen preges av et positivistisk menneskesyn som bærer håp om et helt annet utviklingspotensial enn de katolske og protestantiske retningene.

 Innhold:

Forord

1 Innledning og oversikt

1.1 Innledning

1.2 Bakgrunnsfakta

1.3 Gjenopprettelse

1.4 Kanon

1.5 Dogmatiske særtrekk

2 Gudsbegrep

2.1 Treenigheten

2.2 Faderen

2.3 Sønnen

2.4 Den hellige ånd

3 Menneskets rolle

3.1 Pre-eksistens

3.2 Frelsesplan og jordeliv

3.2.1 Skapelsen

3.2.2 Syndefallet

3.2.3 Forsoningen

3.2.4 Jordelivets mål

3.3 Utvikling og det hinsidige

3.3.1 Paradis og oppbevaring

3.3.2 Dommens dag

3.3.3 Fortapelse

3.3.4 Telestial herlighet

3.3.5 Terrestrial herlighet

3.3.6 Celestial herlighet

4 Oppsummering og drøftinger

4.1 Sammendrag

4.2 Didaktiske drøftinger og kommentarer

5 Litteratur

Trosartiklene

Fotnoter

 Forord

Jeg vil rette en spesiell takk til Eldste Johansen, Eldste Wersland, Eldste Cheatham og Eldste Beckstrand for tålmodige og kloke svar på sære spørsmål gjennom lang tid.

 1 Innledning og oversikt

 1.1 Innledning

Denne oppgaven presenterer i hovedsak min oppfatning av enkelte sider av trosgrunnlaget i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. På grunn av plassbegrensninger har jeg valgt ikke spesifikt å presentere kontrasterende trosoppfatninger, eller gjøre rede for Den norske kirkes syn på disse spørsmålene. Jeg tar med andre ord for gitt at leseren kan identifisere seg med mitt eget ståsted som søkende, men grunnleggende agnostisk og i alle år passivt medlem av Den norske kirke. Jeg forutsetter en grunnleggende bakgrunnskunnskap om evangelisk-luthersk tro, og skriver derfor ut fra det som, i alle fall hittil, har vært et slags kulturelt minste felles multiplum her i landet.

Jeg har valgt å fokusere på to innbyrdes sammenhengende sider ved Kirkens lære: Gudsbegrepet og forholdet mellom menneske og Gud. Dette siste skal forstås ikke som dagliglivets gudsdyrkelse, men som de store linjene i hva det betyr å være menneske. Drøftinger og kommentarer finnes løpende i teksten, såvel som i et eget avsnitt til sist. Jeg har lagt vekt på å gi en syntetisk samlende oversikt, ut fra et mangfoldig og til dels tungt tilgjengelig materiale, fremfor å foreta en analytisk kritikk eller disseksjon.

Om det ikke er noen krig i himmelen lenger, så kommer det i alle fall til blodige trefninger på internettet for tiden. Det foreligger adskillige tusen sider om Kirken og dens tro, alt fra lærde avhandlinger til reinspikka propaganda, mens Gud og hvermann, fra de mest fanatiske tilhengere til de mest hatske motstandere, har kastet seg inn i striden. Denne helt usensurerte og lovløse bataljen (som godt kunne ha vært tema for en egen oppgave), med utstrakt bruk av sirkellogikk og villedende sitater, har gjort det nødvendig med en nitid kildekritikk og kontroll av de opplysninger som er hentet fra nettet.

 1.2 Bakgrunnsfakta

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, heretter kalt Kirken eller Jesu Kristi Kirke aSDH, ble grunnlagt 1830 i Palmyra, New York. Kirkens hovedsenter ligger i Salt Lake City, Utah¹. Kirken er i rask vekst, og har nå omlag 10 millioner medlemmer. I 1996 passerte medlemstallet utenfor USA medlemstallet innenfor². Kirken driver utstrakt misjonsvirksomhet, og har på verdensbasis mer enn 50 000 misjonærer på heltid. Disse finansierer selv sin virksomhet³.

De første nordmenn som sluttet seg til Kirken, var emigranter bosatt i Illinois. En norsk menighet ble dannet der i 1842. Den første dåp i Norge fant sted i 1851. I løpet av 1852 ble det organisert menigheter flere steder i Norge. I 1853 ble Kirken erklært for "ikke-kristen" av Høyesterett, i strid med Det teologiske fakultets anbefaling. Mange norske medlemmer emigrerte til USA helt frem til årene etter 2. verdenskrig. I 1996 hadde Kirken mer enn 4000 medlemmer i Norge, og medlemstallet er voksende⁴.

 1.3 Gjenopprettelse

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er en åpenbaringsreligion. Grunnleggeren Joseph Smith fikk i et syn i 1820 befaling fra Faderen og Sønnen om ikke å bli med i noe eksisterende trossamfunn, da de alle var på avveie. I 1823 fikk han et nytt syn, der engelen Moroni fortalte ham om noen gullplater han senere ville få befaling om å oversette ved hjelp av seersteinene Urim og Tummim⁵. Joseph Smith regnes av Kirken som den første profet i nyere tid, og den som Gud har valgt til å gjenopprette Kristi kirke og evangelium. I følge Kirken gikk den sanne kirke og den sanne tro tapt tidlig i urkirkens historie, som resultat av intern strid, hellenisering⁶, omtolkning og redigering av evangeliet. Disse problemene startet tidlig⁷. De fleste av brevene i NT inneholder advarsler og formaninger mot vranglære, falske profeter og frafall. Jesu Kristi Kirke aSDH mener at de kristne kirker som har eksistert fra kort etter nytestamentlig tid har manglet både apostolisk autoritet såvel som det hele og fulle evangeliet om Jesus Kristus, og således er frafalne. Dette kalles den store apostasien. Kirken ser seg selv som en gjenopprettelse av den opprinnelige Kristi kirke, og avviser mange av de doktriner som har blitt vedtatt fra og med kirkemøtet i Nikea 325.

 1.4 Kanon

Kirken ser på Bibelen slik den fremstår i dag som Guds ord "så langt som den er riktig oversatt". Kirken mener King James er den beste av de foreliggende versjoner. Men siden Bibelen gjentatte ganger har blitt redigert, tolket og oversatt av mennesker uten nødvendig åndelig autoritet, er den ikke lenger komplett, eller på alle punkter korrekt. Det må derfor utfyllende skrifter til. Disse supplement bringer Gud til menneskene gjennom åpenbaringer; nå, som i bibelsk tid⁸. Dette skyldes altså ikke at det var noe mangelfullt ved den nytestamentlige kristendommen, men har blitt nødvendig fordi den nytestamentlige kristendommen bare delvis er bevart i den moderne Bibel. Kanoniske skrifter, også kalt standardverkene, er, i tillegg til Bibelen, Mormons bok, Lære og Pakter og Den Kostelige Perle.

Mormons bok, med undertittelen "Et annet testamente om Jesus Kristus", inneholder Joseph Smiths oversettelse av gullplatene engelen Moroni lot ham finne. Dette er et profetisk verk, innen en rammefortelling om et folk som delvis nedstammer fra en israelittisk koloni på det amerikanske kontinent. Kolonistene forlot Jerusalem rundt år 600 f.Kr., og krysset havet med guddommelig hjelp. Etterkommerne deres ble besøkt av den oppstandne Kristus i år 34 e.Kr. Boken dekker perioden frem til ca. 400 e.Kr.

Lære og Pakter består i hovedsak av skriftlige åpenbaringer mottatt av Joseph Smith, samt enkelte brev, og noen tilføyelser av de som fulgte ham som President for Kirken. Boken kan virke tunglest, da åpenbaringene er stilt i kronologisk følge, og da de delvis består av åpenbarte formaninger og irettesettelser av enkeltmedlemmer.

Den Kostelige Perle er en samling åpenbaringer, oversettelser og beretninger frembrakt av Joseph Smith. Den inneholder bl.a. Abrahams bok, som er en høyst kontroversiell⁹ oversettelse av noen egyptiske papyrusruller Joseph Smith fikk i hende i 1835, og som forteller om en del sider av Abrahams liv og åpenbaringer som ikke omtales i 1. Mosebok.

 1.5 Dogmatiske særtrekk

De dogmatiske særtrekk som i størst grad skiller Jesu Kristi Kirke aSDH fra andre kirkesamfunn som kaller seg kristne, kan kort oppsummeres som følger:

• Treenighetslæren er hentet fra tiden før kirkemøtene i Nikea og Kalchedon.
• Gud åpenbarer sin vilje til profeter også i vår tid.
• Utvidet kanonisk litteratur.
• Kirken avviser arvesynd.
• Menneskene er Guds barn, og dermed potensielt guddommelige.

Kirken regner seg som kristen, men hverken katolsk eller protestantisk¹⁰. Et interessant tema, som raskt går ut over rammene for denne oppgaven, er spørsmålet om hvem som er kompetent til å vurdere om en kirke er kristen eller ikke. De fleste andre kirkesamfunn som regner seg som kristne, aksepterer også gjensidig hverandre som kristne, om enn ikke like gode kristne. Dette fellesskapet omfatter ikke Jesu Kristi Kirke aSDH. Ankepunktene ser ut til å være utenom-bibelske hellige skrifter, og gudsbegrepet – særlig synet på treenigheten.

 2 Gudsbegrep

I Lære og Pakter 131:7-8 heter det at "Der finnes ikke noget som er immaterielt stoff. All ånd er materie, men er finere og renere, og kan bare sjelnes med renere øine; vi kan ikke se det, men når våre legemer er renset, skal vi se at alt er materie." Kirken ser altså ikke noen vesensforskjell mellom ånd og materie, eller mellom den åndelige og den fysiske verden. Ideen om at materien skulle være forgjengelig, fordervet, eller uforenelig med det åndelige eller med det evige, avvises. Tvert imot ansees både ånd og materie som evige og uskapte. En slik enhetlig oppfatning av ånd og materie må sees i sammenheng med at Kirken mener at Bibelen presenterer Faderen og Sønnen som fysiske antropomorfe vesener. Kirken avviser derfor Gud som en platonisk kraft eller et abstrakt prinsipp, hinsides tid og rom¹¹.

 2.1 Treenigheten

Kirken avviser den treenighetsoppfatning som bl.a. Den Norske Kirke står for som et sekterisk syn¹², en filosofisk forvansking. Kirken forfekter det etter sin oppfatning ur-kirkelige syn at Guddommen består av tre personer¹³, som sammen utgjør "the great presiding council of the universe"¹⁴: Gud, den Evige Fader; Hans Sønn, Jesus Kristus; og Den Hellige Ånd. Dette er tre distinkte Personer, og altså ikke tre aspekter av samme Person. Disse tre adskilte Personene har bl.a. perfekt innsikt, og vil derfor, sett fra menneskers begrensede perspektiv, alltid være ett i hensikt, og opptre likt i tanke, ord og gjerning. Hvert av medlemmene i treenigheten kalles Gud, de står i et evig paktsforhold, og sammen utgjør de Guddommen.

Talmage peker i AoF på følgende eksempel som dokumentasjon på at Faderen og Sønnen, som er de to Personene i Guddommen som er vanskeligst å skjelne mellom, umulig kan være en Person: Da Jesus ba for sine, rett før han ble forrådt, ba han til Faderen om at disiplene og de de ville omvende "... skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett." Jesus ba neppe om at de som trodde på ham skulle miste all individualitet og bli én person. Jesus ønsket at de skulle bli ett i hjerte, tanke og vilje, slik de tre Personene i Guddommen er.

 2.2 Faderen

Gud Faderen, evig Fader. Han kalles ofte Elohim. Også navnet Ahman er brukt om Ham¹⁵. Den eldste Personen i Guddommen, i den forstand at Han var Gud fra før den tidligste tid som er åpenbart for mennesker, altså frelsesplanen, og det som skjedde før skapelsesberetningene i 1. Mosebok, Mose bok og Abrahams bok. Hans prinsipp er intelligens og kjærlighet. Han er i bokstavelig forstand Far til Jesus Kristus og menneskenes ånder.

Elohim var en gang et menneske som oss, og levde på en klode lik vår. Han vokste og utviklet seg inntil han ble et opphøyet vesen, Gud. Nøyaktig hvordan dette skjedde, og hvordan Han kom til å befinne seg blant åndene i begynnelsen av vårt univers, er fortsatt ukjent. Han har et herliggjort fysisk legeme av kjøtt og ben i menneskelig mannlig skikkelse. Han har antagelig (minst¹⁶) en himmelsk hustru, vår himmelske Mor. Vi må anta at Hun er Hans like, hva gjelder herlighet, fullkommenhet, omsorg, visdom og hellighet, men vi har ingen spesifikk informasjon om Henne. Hennes eksistens kan dog utledes av Kirkens antropomorfe gudsbegrep, når det sammenstilles med at Faderen klart er mannlig, at mennesket er skapt tvekjønnet i Guds bilde, samt menneskets ultimate utviklingsmål. Mennesket kan ikke fullt ut forstå Ham i jordelivet, men vi kan kommunisere med ham, og forstå tilstrekkelig til å vite hva Han er, og hva vi må gjøre for å bli som Ham. Elohims fullkommenhet innbefatter potensialet til videre utvikling og opphøyelse¹⁷; noe annet ville medføre at menneskene en gang ville kunne ta Ham igjen, eller endog gå forbi Ham. Det vil ikke skje, Han er i evighet menneskenes Gud, uansett hvor langt menneskene når. Dette er ledd i en evig kjede av opphøyelser.

 2.3 Sønnen

Elohims førstefødte¹⁸ åndebarn Jehova, senere inkarnert som Jesus Kristus. Også kjent under navnene Sønnen Ahman¹⁹, Alfa og Omega og Ordet. Han var den av åndene som var kommet lengst i utvikling i åndeverdenen før skapelsen²⁰. Sønnen var, i sin inkarnasjon som Jesus Kristus, både i åndelig og legemlig forstand Elohims avkom²¹; og ble født av jomfru Maria. Han er Guds Førstefødte Sønn i ånden, og Guds Enbårne Sønn i kjødet. Hans fysiske legeme ble herliggjort i oppstandelsen, slik at Sønnen i dag har et mannlig herliggjort legeme av kjøtt og ben i Faderens bilde²². Sønnen er den Person som representerer Gud overfor menneskene, og som er menneskenes talsmann hos Faderen; i gammeltestamentlig tid som Jehova, i nyere tid som Kristus²³. Han er jordens skaper, i betydning organisator²⁴. Han er Kirkens overhode, og Joseph Smith gjorde et poeng av at Hans kirke måtte kalles ved Hans, og ikke et menneskes, navn²⁵.

 2.4 Den hellige ånd

Den av Guddommens Personer som aldri har vært fysisk inkarnert, og som derfor ikke har noe fysisk legeme²⁶. Også Den hellige ånd er et av Elohims åndebarn. Han har vist seg som en mannlig skikkelse²⁷, men Han har en rekke oppgaver som gjør at Han ikke kan inkarneres før senere. Han kalles Vitnet og Trøsteren²⁸. Han bærer vitnesbyrd²⁹ om Faderen og Sønnen. Siden Han ikke har vært inkarnert, kan Han gå inn i mennesker. Engler taler ved Hans kraft; profeter ledes ved Hans innflytelse. Han trøster, leder, åpenbarer, tøyler, autoriserer, og har makt til å lede alle faser av Guds arbeid. Kirken mener at mennesker alltid må bestrebe seg til å lytte etter Den hellige ånds vitnemål. Den eneste synd som er absolutt utilgivelig, er å synde mot Den hellige ånd, dvs. å fornekte eller spotte Den hellige ånd, eller Sønnen, etter å ha mottatt Den hellige ånd, og dermed ha opplevd evangeliet som sannhet. Slike kalles fortapelsens sønner³⁰.

 3 Menneskets rolle

 3.1 Pre-eksistens

Kirken tror på pre-eksistens, men ikke reinkarnasjon. I begynnelsen befant de evige, uskapte³¹ åndene til alle mennesker – de som har levd, lever eller kommer til å leve – seg i himmelen, sammen med Gud³². Åndene hadde utviklet seg i denne tilværelsen, noen lenger enn andre³³, men det var grenser for hvor langt de kunne komme i åndetilværelsen.

Gud så dette, og la en plan, fordi Han ønsket at åndene skulle bli Hans like. For å oppnå dette måtte åndene først bli Hans åndebarn, deretter måtte de skaffes fysiske kropper for å "motta en fylde av glede"³⁴. Videre trengte åndene et miljø hvor de gjennom utøvelse av fri vilje, kunne vise sin lydighet ovenfor Guds befalinger³⁵; et sted der de kunne prøves, men også vokse og lære. De som falt for fristelser, som ikke fulgte Guds befalinger, ville bli stengt ute fra Guds nærhet. For å føre disse tilbake måtte en forsoningsplan settes i verk, og det trengtes dermed en forløser, eller frelser.

Det ble holdt et Råd i himmelen blant alle åndene, der to individer meldte seg frivillig som forløser. Den første som steg frem var Jehova, som tilbød å gi sitt liv som betaling for all synd. Han stilte ingen betingelser, men sa: "Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig."³⁶ Dernest steg Lucifer frem: "Se; her er jeg, send meg. Jeg vil være din sønn, og jeg vil forløse hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt, og jeg vil visselig gjøre det. Gi meg derfor din ære."³⁷ Måten Lucifer ville gjøre dette på, var ved å ødelegge de inkarnerte åndenes handlefrihet³⁸. Dette var i strid med Guds plan, fordi fri vilje var en absolutt forutsetning for de inkarnerte åndenes ønskede utvikling.

Jehova ble valgt. Lucifer aksepterte ikke Guds avgjørelse, og gjorde opprør mot Gud. En tredjedel av åndene valgte³⁹ å følge Lucifer, og de tapte den påfølgende krigen. Lucifer og de som fulgte ham ble kastet ut av himmelen, og Guds plan ble satt i verk med Guds førstefødte åndebarn Jehova som administrator og utøvende myndighet. Frelsesplanen bygger på tre pilarer: Skapelsen, syndefallet og forsoningen.

 3.2 Frelsesplan og jordeliv

 3.2.1 Skapelsen

Jehova organiserte den kaotiske urmaterien⁴⁰ til utallige verdener⁴¹, deriblant vår jord⁴², som er den eneste menneskene i denne verden har fått åpenbart detaljerte kunnskaper om⁴³.

Eden sto nå klar til å ta imot inkarnerte ånder, som i Kirkens terminologi er levende sjeler⁴⁴. Jehova dannet det første menneske av jordens støv⁴⁵. Den første ånd som ble inkarnert i kjødet ble som mann kalt Adam; han het som ånd Michael, og ble senere kjent som erkeengelen Michael⁴⁶. Han fikk snart selskap av Eva, den første kvinne. For at de skulle kunne lære noe nytt, ble minnet om deres åndetilværelse skjult bak "glemselens slør"; dette gjelder alle inkarnerte ånder. De var begge formet i Guds bilde; noe som for øvrig implisitt forutsetter et kvinnelig aspekt ved Guddommen, en himmelsk Mor. Scenen var nå satt for neste trinn i frelsesplanen.

 3.2.2 Syndefallet

Adam og Eva, såvel som jorden, befant seg i en paradisisk uskyldig og udødelig tilstand. Hvis de hadde forblitt slik, ville intet mer ha skjedd, for betingelsene for at jorden skulle kunne fungere som prøve- og lærested var ikke til stede. Tvert imot: Hvis Guds åndebarn hadde blitt inkarnert i et uskyldig Eden, ville de aldri hatt mulighet til å utøve sin handlefrihet. De ville aldri ha blitt utsatt for fristelse, og de ville aldri ha hatt mulighet til å synde. Dette ville ha vært praktisk talt identisk med Lucifers forslag.

Adam og Eva ble befalt å være fruktbare og fylle jorden, og ikke å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt. Å plassere et slikt tre i Eden, var ingen glipp fra Jehovas side; Han visste at den falne Lucifer, altså Satan, ikke ville la en slik anledning gå fra seg. Og Satan fristet Eva, som fritt valgte å spise av den forbudte frukten. Nå måtte også Adam gjøre et valg, for hvis ikke han også spiste av den forbudte frukten, så ville han bli adskilt fra Eva, og således bryte befalingen om å være fruktbar. Han spiste. "Adam falt for at mennesket skulle bli til, og mennesket er til for å nyte glede"⁴⁷.⁴⁸ Et annet sted heter det om samme hendelse "Og det måtte nødvendigvis være så at menneskenes barn skulde fristes av djevelen, ellers kunde de ikke være handlefrie vesener; for hvis de aldri smakte det bitre, kunde de aldri kjenne det søte–"⁴⁹. Slik er altså kunnskapen om godt og ondt, og endog det ondes tilstedeværelse i verden nødvendig for at verden skal fungere som prøve- og lærested. Selv Satan kan være et redskap for Gud.

 3.2.3 Forsoningen

I sin falne, jordiske tilstand hadde menneskene blitt mange, og hadde erfart meget av både godt og ondt. Det siste trinn i frelsesplanen kunne nå gjennomføres. Jehova ble inkarnert som Jesus, den Enbårne Sønn av Gud Faderen og en menneskelig kvinne, jomfru Maria. Til tross for at Jesus var underlagt effektene av Adams fall, som fristelse, smerte og død, så levde han et liv uten synd⁵⁰, og var derfor i en perfekt rettferdig tilstand. Gjennom sin guddommelige kraft og rettskaffenhet kunne han ta på seg all verdens synd, og sone straffen helt og fullt på menneskenes vegne⁵¹. Gjennom Kristi forsoning balanseres Guds barmhjertighet og rettferdighet; menneskenes synder er gjort opp for, under forutsetning av at synderen angrer og omvender seg. Dette kalles Kristi nåde⁵². Kirken tror ikke på arvesynd, og lærer at Adams fall er fullt og helt betalt gjennom Kristi forsoning. Videre lærer Kirken at barn under ansvarsalderen, 8 år, ikke kan fristes, og således er helt uten synd⁵³. Gjennom Kristi forsoning har Gud fullbrakt sin rolle i frelsesplanen: Menneskene kan i bokstavelig forstand arve Guds rike, som samarvinger med Kristus. For å få utbytte av forsoningen i forhold til sine egne synder må hvert menneske følge alle Guds befalinger for jordelivet, tro, og søke å leve uten synd. Kirken er den autoritet på jorden som gjennom sin profet vet hvordan.

 3.2.4 Jordelivets mål

Kirken har en klar formening om hensikten med menneskenes korte mellomspill på jorden: Alle Guds åndebarn har utviklet seg i varierende grad. De som har ytret ønske om det, inkarneres for å:

• få en fysisk kropp, en forutsetning for å bli Gud lik
• utvikle seg, kunnskap og intelligens taes med til neste liv
• prøves, bl.a. gjennom å utsettes for fristelser
• oppfylle pakter inngått i åndeverdenen
• utøve fri vilje uten forkunnskapens visshet; "å leve i tro"
• inngå evig ektepakt, noe som bare kan gjøres i jordelivet

Tiden på jorden må utnyttes godt, fordi hvert individs handlinger, levesett, utvikling og erfaring herfra er bestemmende for hvor langt det kan nå⁵⁴.

 3.3 Utvikling og det hinsidige

 3.3.1 Paradis og oppbevaring

Den fysiske død skiller kropp og ånd. Ånden, bevisst og med ny kunnskap, føres til ett av to midlertidige oppholdssteder: Paradis for de som har forstått mye i jordelivet, et åndelig fengsel eller oppbevaringssted for de ulydige. Her kan ånder som ikke angrer sine synder renses gjennom pinsler som ville ha vært unødvendige gjennom forsoningen om de hadde omvendt seg i jordelivet. Pinslene er ikke neppe av fysisk art, de kan bedre forstås som en sinnstilstand. Denne "forbedringsanstalten" vil tømmes i den siste oppstandelsen. Mange av disse åndene vil ha det telestiale rike som endestasjon. Evangeliet forkynnes også her, og omvendelse er mulig.

 3.3.2 Dommens dag

Kristi oppstandelse startet den første oppstandelse. Han skal komme tilbake, og Hans dom fører til at åndene, med unntak av fortapelsens sønner, opphøyes til en antatt evig herlighetsgrad etter sin levned og trofasthet i jordelivet, men med mulighet for utvikling innen graden.

 3.3.3 Fortapelse

Dette er det virkelige og evige helvete, et sted for djevelen og hans engler, inkludert fortapelsens sønner. Dette er et sted så fjernt fra Gud at Hans nærvær overhodet ikke kan merkes.

 3.3.4 Telestial herlighet

Den laveste herlighetsgrad⁵⁵, sammenliknes med stjernenes glans, men allikevel hinsides jordmenneskers forståelse. Det er svært mange nivåer innen herlighetsgraden. Forbeholdt bevisst vantro og moralsk svake. De som havner her har vært gjennom en ekstra lære- og soningstid etter Kristi tilbakekomst, og blir Guds tjenere.

 3.3.5 Terrestrial herlighet

En høyere herlighetsgrad⁵⁶, antagelig med flere nivåer, for gode ikke-troende og lunkne troende. De kan tåle Sønnens, men ikke Faderens nærvær.

 3.3.6 Celestial herlighet

Den høyeste herlighetsgrad⁵⁷, med tre nivåer⁵⁸. Fullt ut guddommelig tilstand, med mulighet til egne åndebarn, er kun oppnåelig for opphøyede, beseglede ektepar på høyeste nivå. De som når lavere nivåer blir engler, men kan ikke få åndebarn.

 4 Oppsummering og drøftinger

 4.1 Sammendrag

Gudsbegrepet hos Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er en Guddom som består av tre individuelle Personer som er ett i hensikt: Faderen , Sønnen og Den hellige ånd. De er alle antropomorfe vesener, Faderen og Sønnen har fysiske legemer av "kjød og ben". Gud åpenbarer stadig nye ting for menneskene gjennom sin kirkes profet.

Forholdet mellom Gud og menneskene er i bokstavelig forstand forholdet mellom en far og hans barn, en far som i kjærlighet løfter sine barn så langt de lar ham. De evige og uskapte åndene i himmelen ble Hans åndebarn, og gjennom en frelsesplan kunne de bli Hans like. Både Gud og mennesker har et uendelig og evig utviklingspotensial; vi kan derfor se på oss selv som potensielle guder, som udødelige vesener som for en tid er inkarnert i et jordeliv for å lære ting vi ikke kunne ha lært som ånder.

Essensen av de sider av Kirkens lære jeg har sett på i denne oppgaven, kan best uttrykkes gjennom følgende sitater:

"Slik mennesket er, har Gud vært. Slik Gud er, kan mennesket bli."

Lorenzo Snow, min oversettelse.

"Dette, er så evig liv – å kjenne den eneste kloke og sanne Gud; og dere må lære hvordan være Guder selv, og å være konger og prester for Gud, slik alle Guder har gjort før dere – nemlig, ved å gå fra en liten grad til en annen, og fra en liten evne til en stor, – fra nåde til nåde, fra opphøyelse til opphøyelse, inntil dere oppnår oppstandelsen fra de døde, og er i stand til å bo i evige luer og å sitte i herlighet, slik de gjør som er tronsatt med evig makt."

Joseph Smith i KFD, min oversettelse.

 4.2 Didaktiske drøftinger og kommentarer

I den generelle delen av L-97 heter det under overskriften "Det meningssøkende menneske" at: "Oppfostringen skal bygge på det syn at mennesker er likeverdige og menneskeverdet er ukrenkelig. Den skal befeste troen på at alle er unike: enhver kan komme videre i sin egen vekst, og individuell egenart gjør samfunnet rikt og mangfoldig." Videre heter det: "Oppfostringen skal se mennesket som et moralsk vesen, med ansvar for egne valg og handlinger, med evne til å søke det som er sant og gjøre det som er rett." Dette er fagre ord, men trukket ned til konkretiseringer er dette prinsipper og begrep som er særlig relevante for KRL-faget. Det er interessant å se hvordan forskjellige trosretninger samsvarer med disse prinsippene. Også momenter som kommer til uttrykk i læren og historien til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kan brukes som kontrast og samklang her.

I innledningen til KRL-delen av L97, under "Fagets plass i skolen" heter det at "Opplæringen i faget [KRL] skal gi elevene grundig innsikt i kristendom og hva kristen livstolkning innebærer,...". Her kan læren i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, satt i kontrast til læren i andre kirker som regner seg som kristne, være et glimrende utgangspunkt for debatter om hva det vil si å være kristen, samt historiske endringer i, og utvikling av, det kristne gudsbegrep; særlig treenigheten. Det er neppe relevant for grunnskolen, menighetslivet i oldkirken skal inn allerede i 5. klasse, men det er et interessant prosjekt å forsøke å avgjøre om, og på hvilket grunnlag, Kirkens tro er Ariansk eller ikke. Mer relevant for undervisning er å bruke Kirken som eksempel på at østkirkelige ideer om apoteose, guddommeliggjørelse, også vokser frem helt andre steder. Paralleller kan også trekkes til moderne New Age tenkning, der en fellesnevner for mange retninger er ideen om at "Jeg er Gud". Dette samsvarer godt med KRLs punkter for 8. klasse.

Spesifikke punkter i KRL-delen i L-97 hvor det kan være naturlig å trekke inn Kirkens tro og historie i undervisningen er:

7. klasse: Under "Kristen tro og etikk" nevnes spesifikt at elevene skal bli kjent med innholdet i den apostoliske trosbekjennelsen, innholdet i det kristne gudsbegrepet, og betydningen av å si at Jesus er Guds sønn. Dette betyr at disse begrepene må gis en slags definisjon, her kan det være nyttig å trekke inn Kirkens lære. Kontrasterende gudsoppfatninger gir elevene perspektiv.

8. klasse: "Mormoner" nevnes spesifikt under "Religiøsitet i vår egen tid". Det er bemerkelsesverdig at et offentlig dokument som L-97 bruker uttrykket "mormoner". Riktignok er betegnelsen den vanligste på folkemunne, men den er svært misvisende; det tilsvarer å kalle muslimer for muhammedaner. Medlemmene av Kirken tilber ikke Mormon, og tar avstand fra en slik påstand. På dette klassetrinnet kreves det at Kirkens syn presenteres, se også over.

9. klasse: Under "Historien om Bibelen, litterære sjangrer i Bibelen" heter det at elevene skal arbeide med "spørsmålet om Bibelen som Guds ord, ulike syn på dette". Det er nærliggende å bruke andre religioners syn på Bibelen som utgangspunkt her, men det er også mulig å starte innenfor den kristne sfære, og slik få en kanskje mer dyptloddende diskusjon. Aktuelle problemstillinger: Kanonutvikling, redigering av Bibelen, er Bibelen tilstrekkelig i seg selv? Er tillegg akseptable? Videre skal elevene bli kjent med den ortodokse kirke. Her kan det passe å trekke linjer tilbake til oldkirkens stridstemaer, og frem igjen til et moderne amerikansk ekko av disse.

Jeg ser det som selvsagt at læreren holder seg orientert om de religioner, livssyn og trossamfunn som er representert i den eller de klasser en underviser. Dette er spesielt viktig for et fag som omhandler menneskenes forsøk på å besvare de fundamentale spørsmål: Hvor kom jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hvor går jeg hen?

 5 Litteratur

"Bibelen", Det Norske Bibelselskap; 1978

"Mormons Bok", Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, 1991

L&P: "Lære og Pakter og Den Kostelige Perle", Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige; 1986

AoF: James E. Talmage: "Articles of Faith", 12. ed. © 1924, The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, London; 1962

Inf.:"En kort informasjon om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige", Informasjon og samfunnskontakt, Manstad; 1996

KFD: Joseph Smith: "The King Follett Discourse", en tale holdt 06.04.1844 i Nauvoo. http://www.mrm.org/articles/follett-discourse.html

GMG: The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints: "Global Media Guide", http://www.lds.org/Global_Media_Guide.html

GD: Joseph F. Smith: "Gospel Doctrine: Selections from the Sermons and Writings of Joseph F. Smith", http://erdos.math.byu.edu/~smithw/Lds/LDS/Doctrine/Gospel-Doctrine

Rigmor Heistø, red.: "Dette tror vi", Tyri Norsk Forlag; 1994

William W. Sweet: "The Story of Religion in America", Baker Book House, Grand Rapids, Michigan; rev. enl. ed. 1950, repr.1973

Helmer Ringgren ∓ Åke V. Strøm: "Religionerna i historia ock nutid", Gleerups Förlag, Malmö; 1974

Orson F. Whitney: "Elect of Elohim", http://www.inquo.com/~gregdm/prophets/whitney.htm

Tobiassen, Grøm, Selvik: "Kyrkjespir og kyrkjespor", Det Norske Samlaget, Oslo; 1994

Steinar Moe: "Tro og lære",Novus Forlag, Oslo; 1994

 Trosartiklene

Trosartiklene ble formulert av Joseph Smith, og dateres til 01.03.1841. De ble raskt akseptert som en nyttig og autoritativ oppsummering av fundamentale trekk ved Kirkens lære, og ble 06.10.1890 tatt opp av Kirken som en veiledning i tro og livsførsel. De kan ikke sees som fullstendige, da Kirken tror på fortsatt og stadig åpenbaring. Dette kommer klart frem i artikkel 9.

TROSARTIKLENE

i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

1. Vi tror på Gud, den evige Fader, og på hans Sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.
2. Vi tror at menneskene vil bli straffet for sine egne synder, og ikke for Adams overtredelse.
3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.
4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er:
   

   1)   Tro på den Herre Jesus Kristus.

   2)   Omvendelse.

   3)   Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse.

   4)   Håndspåleggelse for Den hellige ånds gave.

5. Vi tror at en mann må kalles av Gud, ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.
6. Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.
7. Vi tror på tungemålsgaven, profeti, åpenbaring, syner, helbredelse, tydning av tungemål osv.
8. Vi tror at Bibelen er Guds ord så langt som den er riktig oversatt. Vi tror også at Mormons bok er Guds ord.
9. Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nu åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike.
10. Vi tror på Israels innsamling i bokstavelig forstand og på gjenopprettelsen av De ti stammer; at Sion (Det nye Jerusalem) vil bli bygget på det amerikanske kontinent; at Kristus personlig vil regjere på jorden, og at jorden vil bli fornyet og få sin paradisiske herlighet.
11. Vi fordrer rett til å dyrke Den allmektige Gud i overensstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker.
12. Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner, og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene.
13. Vi tror at vi må være ærlige, trofaste, kyske, kjærlige, dydige, og at vi må gjøre godt mot alle mennesker. Vi kan i sannhet si at vi følger Paulus' formaning – vi tror alt, vi håper alt, vi har tålt meget, og vi håper å bli i stand til å utholde alt. Vi trakter efter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt.

 Fotnoter