 |
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Første avsnitt er identisk med første hovedavsnitt. Det åpner med egennavnet "Generasjon X" etterfulgt av punktum. Betegnelsen, som nok er vanligere på engelsk, har en rekke konnotasjoner. Noen av disse, og konsekvenser av dem, ramses opp i resten av dette deskriptive avsnittet. Avsnittet setter opp kontrasten mellom "gamle damer" og "dagens unge", og identifiserer forfatteren som en av disse unge. Kontrasten er på grensen til det karikerte. Selv om jeg ikke hadde visst at denne teksten har vært en skolestil, så ville jeg nok ha begynt å lukte lunta her; slike overtydelige kontraster er et av stilsjangerens karakteristiske særtrekk, og blant dens vanligste virkemidler. Denne kontrasten markerer avstand til, og virker ekskluderende på en leser som er vesentlig eldre enn forfatteren. Siden dette er en skolestil som skal leses av en lærer eller sensor, håper og tror jeg at dette er en bevisst effekt fra forfatterens side. Annet hovedavsnitt består av to deler. Første del er en rekke retoriske spørsmål over to avsnitt. Første avsnitt inneholder en deskriptiv del med mange ladede uttrykk: "ende opp", "flimrende forbi" m.fl. Den etablerte voksenverdenen fremstilles i en lang periode som passiviserende og mislykket kjedelig. Annet avsnitt består av to korte spørrende setninger, hvorav den andre er ufullstendig: Den inneholder bare en objektgruppe: "Noe nytt og spennende?", og kan betraktes som en setningsekvivalent. Den fungerer også som et alternativ til, eller en utvidelse av adverbialet i den første spørrende setningen. Spørsmålene fungerer som en bro i hovedavsnittet. Her er også et vendepunkt i teksten som helhet. Etter dette blir teksten mer fabulerende og åpen, men også mer innforstått. Om den ikke blir et essay, så blir den i hvert fall et bedre kåseri – og en bedre skolestil. Annen del av annet hovedavsnitt er en narrativ kontrast til første del. Den består av fabulerende ekstrapolasjoner fra dagens realiteter. Teksten henvender seg direkte til og inkluderer leseren i denne vidunderlige nye verden. Tredje hovedavsnitt åpner med en allusjon til "Sofies verden". Videre gjør forfatteren seg i teksten til talsmann for sin generasjon, mens leseren atter ekskluderes. Eller skjer egentlig det? De to første avsnittene gir klare assosiasjoner til en tidligere generasjon som gjorde Inner Space til allemannseie. Som dro på festivaler og spiste syre for å glemme at jorda forfalt. Eller som salige Timothy Leary sa: "Tune in, turn on, drop out." På et mer teknisk plan forekommer det meg at sammenstillingen av verbaler først i preteritum og deretter i presens i de to første avsnittene er lite elegant. Tredje hovedavsnitts tredje avsnitt består av to spissformulerte spørsmål. "D-Dagen" kan hentyde både til annen verdenskrig og til dommedag. Her ligger tekstens dramatiske høydepunkt. Avsnittet fungerer også som bro til konklusjonen. De to siste avsnittene er både en kontrast til begynnelsen av hovedavsnittet, svar på spørsmålene og konklusjon på stilen. Språket er personlig og muntlig ("La oss drive med vår 'greie'..."). Det ledige språket gjør at engasjementet virker mer ekte enn i resten av teksten. Her kommer også bekreftelsen på at de assosiative tilknytningene i første del av hovedavsnittet var bevisst plantet. Tematisk kan teksten derfor oppsummeres som en beroligende melding over generasjonskløften fra et medlem av Generasjon X til lærer eller sensor: "Kul'n gammer'n, det blir nok folk av oss også!" Jeg har valgt å bruke denne teksten skrevet av Kaja for å få et mer entydig sammenligningsgrunnlag. Dette er for meg viktigere enn kontrasten mellom Ania og Kajas forhold til ortografi og typografi. "Yezz!!" er en kort tekst som er skrevet for et drøyt år siden. Den finnes i "Arkivet!" under betegnelsen "Hilsen nr.2 1996 – Kajas slankeutblåsning.." Teksten hører til i sjangeren brev, og er tilsynelatende av underkategorien personlig brev. Jeg må skrive "tilsynelatende", for denne teksten er offentliggjort på internettet. Et personlig brev er gjerne skrevet med en spesifikk mottaker i sinne. Hvem er dette brevet tiltenkt? Svaret kommer allerede i første linje: "folkens". Dette uhøytidelige flertallsordet for en-til-mange tiltale er vanlig i muntlig språkbruk, og setter tonen for hele teksten. Forfatteren stiler brevet til et ukjent antall lesere, og disse betraktes som likeverdige med forfatteren. Selv om brevet er offentliggjort og potensielt har mange lesere, passer det ikke å kalle det et leserbrev. Dertil har teksten en for muntlig tone og en for privat språkbruk, uhemmet av redaksjonelle retningslinjer. Brevet har også en ordentlig signatur og et P.S. Vi havner altså et sted mellom det helt frie en-til-en personlige brevet og det mer bundne og sensurerte en-til-mange leserbrevet. Kategorien kan kalles nettbrev, eller kanskje personlig propaganda. Teksten er mer monologisk enn dialogisk. Teksten er i utgangspunktet skrevet som en skjermtekst, men
den fungerer like godt på papir. Den har ingen hyperegenskaper.
Det mest iøynefallende med teksten er overskriften,
som har en trutmunn på hver side av fire bokstaver i
fire forskjellige fonter og to utropstegn i forskjellig størrelse.
Selve teksten er delt inn i tre hovedavsnitt, som i sin tur
er delt inn i underavsnitt etter nøkkelen 1-3-1. På
samme måte som i "Ung i 1996" har Kaja også her
brukt halvavsnitt på en gal måte. Teksten avsluttes
med en personlig hilsen, en signaturlogo og en oppfordring
til leseren i form av et P.S.
Første avsnitt er identisk med første hovedavsnitt. Som nevnt setter teksten tonen allerede i første setning: "Snart er det sommer folkens..". Avsnittet introduserer tekstens tema, som er slanking og skjønnhetsidealer. Avsnittet har en påfallende uformell og muntlig form:
Selv om det noen ganger kan være vanskelig å ta et hint, så er det komplett umulig å bomme på så mange hint på så kort tid. Tekstens tema er definert: Dette dreier seg om syrlige betraktninger rundt slanking. I annet hovedavsnitt første avsnitt fortsetter den muntlige og stadig mer subjektivt synsende formen. Eksempler kan være "alskens", "Way to go!" og overdrivelsen "...slank på to sekunder,...". Forfatteren støtter seg her til "...en rasende..." kjendis som gir "...-dittendatten-eksperter en kraftig salve.". Forfatteren tar her klart standpunkt til temaet gjennom bruk av affektivt ladede ord. I annet avsnitt introduseres leseren for det klassisk (og i vår tid parodisk) paranoide de. Jeg forstår teksten dit hen at de ikke peker tilbake på slankeleger og eksperter, men heller til mer vage markedskrefter, og de grå eminenser som måtte skjule seg bak disse. Forfatteren henvender seg til leseren som en samtalepartner, og argumenterer for at individets upåvirkede selvbilde er den beste målestokk for ens høyde-bredde forhold. Et bittert apropos til dette er at Kaja sist jul, altså et knapt år etter at hun skrev denne teksten, fikk påvist diabetes. Annet hovedavsnitts siste avsnitt er tekstens dramatiske høydepunkt. Her nærmest roper forfatteren ut mot leseren i et affektivt språk om hvor galt det kan gå inntil kroppsfikseringen ender i sykdom: "...riv ruskende galt...", "..."plastikk-kropper"...", "JO!". Særlig finner jeg dette med "plastikk-kropper" interessant. Hadde Kaja brukt uttrykket "silikon-kropper" ville det ha vært en åpenbar peker til Pamela Anderson, som har en heller uærbødig side tilegnet seg i Kajania. Bruken av begrepet "Baywatch-utseende" i siste hovedavsnitt bekrefter at dette er delvis riktig, men slik det står blir uttrykket noe mer komplekst. For meg gir konstellasjonen plastikk-kropp, slankehysteri og uoppnåelige skjønnhetsidealer assosiasjoner til Barbie-dukker. Dermed leser jeg Kajas utsagn som en mer generell kritikk av en kunstig og sykdomsfremmende ukultur. Den starter med dukker, som i unge barneår setter umulige standarder for utseende, og som når jentene vokser opp erstatter plastdukkene med idealkvinner som er skalpellenes og DOW Chemicals sitt skaperverk. Siste hovedavsnitt gir løsning og logisk konklusjon på problemstillingen. Forfatteren presenterer som sin mening, om enn ikke noe allmenngyldig svar, at "idealene" må "forandres litt", at menneskeverd og selvfølelse må koples fri fra utseende. Kajania gjør da også en innsats på dette feltet, bl.a gjennom Pamela-siden. Videre hevder forfatteren at livsglede og helse er viktigere enn normer hun mener er kunstige og klønete. Dette siste får hun frem på en elegant måte ved bevisst å bruke det kunstige og klønete begrepet "u-perfekt" i anførselstegn. Til sist kommer en muntlig og personlig rettet hilsen. I det minste antar jeg at den er personlig rettet; setningen mangler subjekt, så det er egentlig ikke godt å si. Det som kan sies, er at dette er en vanlig måte å avslutte et personlig brev på. Vi finner så en signaturlogo med en emoticon snudd rette veien, og et P.S. som involverer leseren ved å oppfordre til handling. Aller sist kommentaren "*DAKALS*! :(". Dette antar jeg er internt språk for "stakkars" med en siste nedstemt emoticon. Trøst henne, da vel! Som nevnt har jeg foretrukket å bruke to tekster med samme forfatter. Disse to tekstene er såpass forskjellige at det er om å gjøre å holde så mange faktorer som mulig like. Jeg vil her bare gjøre de sammenligninger som er mulige uten å i for stor grad gjenta det som er skrevet i analysen av hver enkelt tekst. Ung i 1996 preges av en bundet kommunikasjonssituasjon. Som språklig handling er den først og fremst strategisk, men også rituell. Dette er følger av at sjangeren er skolestil, og at rammen rundt skrivingen er en tentamen. Teksten har ikke blitt til av fri vilje, men er et resultat av tvungen skriving. Mottaker av teksten er lærer eller sensor, og forfatteren har hatt god mulighet til å skreddersy teksten til mottakeren. Teksten har en bevisst dialogisk struktur. Yezz!! er ganske annerledes fri. Teksten er en kommunikativ språkhandling med strategiske overtoner. Den er skrevet av fri vilje over et selvvalgt tema. Teksten er rettet mot mange og ukjente mottakere, og forfatteren har ikke hatt mulighet til å forutse den enkelte mottagers referanserammer. Teksten er ganske monologisk sammenlignet med skolestilen, dens forsøk på overtalelser ligger nært opp til klubbemetoden. Ung i 1996 er ganske forsiktig i tone og språkbruk. Kommunikasjonssituasjonen gjør at det er viktigere å ikke tråkke noen på tærne enn å si sin ærlige mening. Kun i siste del av teksten letter forfatteren litt på sløret rundt sin personlige oppfatning. Denne grå tonen, denne feige unnfallenheten, hvor målet er ikke å gjøre noe galt, isteden for å prøve å gjøre noe rett, er det jeg ser som den største svakheten ved sjangeren skolestil. Selvsagt er Yezz!! en skarp kontrast på dette punktet. Her sier forfatteren presis hva hun mener, og hun prøver ikke å gjøre noen til lags. Hun føler seg fri til å skrive som hun vil, for ingen kan sensurere eller straffe henne for juridisk sett legale ytringer. Et av internettets største fortrinn er etter min mening muligheten til fri og usensurert tale. Forfatterens språkbruk er også langt friere. Hun benytter en mengde oppkonstruerte uttrykk, kanskje i meste laget, og hun bruker engelske ord og uttrykk der hun selv finner det passende. Hun bruker også interne ord og enkelte emoticons (skjønt hun er direkte konvensjonell i sin språkbruk sammenlignet med Ania). Ikke bare har hun kommet frem fra det grå sløret, hun har fått et skriftlig kroppsspråk. Tekstene har også likhetstrekk. Kaja er glad i å sette kontraster opp mot hverandre, og da gjerne i sterkt polarisert form. Hun bruker også gjerne retoriske spørsmål. Hun bruker pauser av forskjellig lengde i tekstene sine; ikke bare punktum og komma, men også tankestreker og prikker.
Til sist en observasjon: I utgangspunktet forekom begge disse tekstene meg å helle mot det monologiske. Men jeg opplever at jo bedre kjent jeg blir med disse jentenes skrivestil og konvensjoner, jo bedre jeg synes å kjenne dem, og jo større del av hele nettstedet man har sett og lest, desto mer dialogisk virker hver enkelt tekst. Tekstens prosesser fortsetter også i sinnet: Tekst muterer. Stein Solø
Vedlegg: Tekster fra KajaniaUNG I 1996Generasjon X. Ungdommen som ble fanget av Internet, avhengige av mobiltelefoner, og lei av verden. Det er oss, det. Dagens unge, som får gamle damer til å snu seg vekk i gremmelse når vi spaserer forbi dem på gaten – med gule platåsko, neonfarget hår og ultrasyntetiske klær. Finnes det noe håp for oss? kommer vi til å ende opp som generasjonen før oss – sittende på hvert vårt kontor med Windows 3.11 flimrende forbi på en skjerm dag ut og dag inn, mens man prøver å gjøre noe for samfunnet? Eller blir fremtiden annerledes? Noe nytt og spennende? En verden der mennesker ikke er noe annet enn en alfakrøll.. ..Der du handler alt du trenger på Internet, og drar på ferie til månen. En verden der du kan ta på deg VR-hjelmen og drikke Gulrot-Shots med James Bond når som helst.. Der mennesket erobrer nye planeter forrykende tempo, for å ha noen i reserve når vår egen planet dekkes av ørken? Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og myse mot verdensrommet, mens vi lot resten av verden seile sin egen sjø. Vi gjorde Cyberspace til allemannseie. Vi drar på raves og tygger E for å glemme at jorda forfaller. Tenker vi bare på oss selv? Vil D-Dagen komme når dagens ungdom skal styre verden? Jeg tror ikke det. La oss drive med vår 'greie', akkurat som foreldrene våre drev med sin, da de lekte blomsterbarn et helt tiår. Verden gikk aldri under av den grunn! Vi blir tidsnok voksne. Vi som er unge har fått fremtiden i gave av foreldrene våre. Ennå vet vi ikke helt hva vi vil gjøre med den, eller hvordan vi skal forme den. Det blir spennende å se hvordan resultatet blir. Yezz!!
Sist endret 25.07.2000 |
Tekst og bilder © Stein Solø 1997 - 2000 |
