En verden av Stein

Om disse tekstene

Pedagogikk
Hypertekster
Lærerportrett
Evnerike barn
 
Matematikk
Matematisk
problemløsning

Samtaleoppgave
3,14?
Møbius
 
Naturfag
Virtuell
steinsamling

Vestfolds geologi
Økologisk jordbruk
Høyfjellsøkologi
 
KRL
JKKaSDH
(aka mormonerne)
 
IKT og ulikt
PC og personvern
PC og musikk-
undervisning

VW Caravelle og
topplokk
 
Personlig
CV   
Diktanalyse
Billedalbum
Konsertbilder
Ut å fly...
 

Andre sider:
 
En verden av Stein
Startside
Krone
Pineal
Hals
Hjerte
Solar Plexus
Hara
Rot
Linker
 
Steins
Elektronikkverksted
Startside
 
Ex Animo
Startside
 

 

Høyfjellsøkologi:

Rapport fra Finse


Innledning

Dette er en rapport fra en obligatorisk ekskursjon til Høyfjellsøkologisk stasjon på Finse 8-10.09.98 for Naturfag 3. Hensikten med turen var å få et lite innblikk i høyfjellets relativt enkle økologi, med blomsterplanter og abiotiske forhold som innfallsport.


  1. Ekskursjon til Midtdalsbreen
  2. Ekskursjon til Finsenut
  3. Finsenut: Fauna
  4. Finsenut: Artstabell flora
  5. Feltundersøkelse under Kvannjolsnut
  6. Oversikt over gradient
  7. Artstabell for gradient
  8. Oppsummering


1. dag
Midtdalsbreen

Etter å ha installert oss på Høyfjellsøkologisk stasjon gikk første utflukt mot sydvest (eller kanskje heller med sydvest, på grunn av duskregnet...) til Midtdalsbreen. Vi gikk langs en merket løype gjennom et landskap formet av is og kulde. Flyttblokker og løsmasser etterlatt av breen preget terrenget. Det var åpenbart at temperaturen her ofte svinger rundt null, mange steiner var splintret, noen nærmest til grus, av frostsprengning. Enkelte steder kunne vi se skuringsstriper på rundsva. Berggrunnen bestod mest av granitt, men også stedvis gneis. Jordsmonnet var tynt og mørkt. Det var lett å se løypa, jord og eventuell vegetasjon tåler lite mekanisk påvirkning her, og vaskes bort hvor det utsettes for mer enn sporadisk menneskelig ferdsel.



På vei mot Midtdalsbreen
På vei innover

Av vegetasjon dominerte lavarter. Blokker og steiner var ofte dekket av skorpelav, mest gulgrønne kartlaver. Snømållav på oppstikkende knauser og blokker indikerte hvor snøen vanligvis blåste bort om vinteren. På bakken, og i ly innimellom blokkene vokste små flekker av lave vierkratt, og større mengder busklavarter som reinlav og gulskinn. Det viste seg senere at sistnevnte heter snölav på svensk, et bedre navn enn gulskinn, siden den trives godt der snømållav trives dårlig. Jeg smakte på gulskinn, og dette var for meg en av ekskursjonens oppdagelser: Den smakte fortreffelig! En behagelig syrlig smak, som på sekunder utraderte en plagsom "gammal kaffe"smak. Nydelig.

Da vi kom inn til et dalsøkk og nærmet oss breen endret landskapet karakter. Dette var et vått og myrlendt område der slam og fine løsmasser fra breelven har blitt avsatt i vann, og hadde fylt opp det underliggende terrenget til en slette. Her var store områder dekket av noe mørkt leiraktig som ved nærmere ettersyn viste seg å være en mose, muligens snøleiemose. Nær vann vokste puter av en grønn mose. Rustfarge i dammer og leirslam viste at det var mye jern her. Jeg så spor etter hare, og et større dyr jeg ikke kunne bestemme.

På relativt tørre steder vokste en unnseelig blomsterplante med rosa eller hvite blomster. Den var vistnok pensum, så jeg tok med et eksemplar, og sammenliknet med floraen om kvelden: Harerug. Ellers vokste det noe myrull, samt diverse gress og starr.


Breelvens
slyngende
løp




Etter å ha krysset sletta og noen slyngende breelver (brebekker?) gikk vi først til ei fonne oppunder en bergvegg. Det var en fin breport der, men vannet som kom ut kom jo primært fra høyere oppe enn den lille fonna, det rant under og gjennom. Fargen på fonna var tydelig horisontalt todelt, den øvre delen var farget rødlig av mikroorganismer som levde i snøen.



"Breporten" i fonna


Vi klatret opp en fjellskrent for å komme opp til den egentlige breen. Det som møtte oss må man vel være kvartærgeolog for å kunne karakterisere som vakkert: Tåkegufs over våt, skitten, gråblå is med hauger av oppskyflet morenemateriale foran. Endemorenen var akkurat slik reklamen sa: En usortert og kaotisk blanding av masse fra leirslam til kampesteiner. Det gav meg assosiasjoner til dagbrudd og søppeldynger, eller resultatet av berserke bulldozere. Men, på den annen side, hva er pent? Vi hevder vanligvis at naturen er pen, men mener vi med det bare den temmede og friserte natur? Stygt eller pent, naturligere enn dette blir det ikke. Det var fascinerende å se i aksjon de kreftene som over tid vil redusere en hvilken som helst oppkomling av en fjellkjede til et peneplan.



Avrenning
fra
Midtdalsbreen




Morenen er
usortert,
mudder og
steinblokker
om hverandre





Vakkert?

Til toppen av dokumentet


2. dag
Finsenut

Denne dagen skulle det samles og identifiseres planter. Været skiftet mellom regn, duskregn og tåke, og det blåste litt, men det var heldigvis ikke kalt, ca 10°C. På vei vestover fra basen så vi både steinskvett (som skvatt av gårde) og piplerke (som pep). Vi så på vierarter og flere blomsterplanter, bl.a.storkenebb, harerug og noe vi først kalte gullstjerne, men som senere viste seg å hete gullris. I de lune og fuktige forholdene i den sørvendte skrenten mellom rallarveien og jernbanelinjen trivdes slike planter som ryllik, kvann og kjeldemarikåpe. Da vi kom bort til jernbanestasjonen fant vi en liten gressflekk med høyvokste arter som åpenbart var importert fra lavlandet, bl.a. vanlig timotei.

Vest for jernbanestasjonen krysset vi det gamle sporet for å studere en sydøstvendt helling under Finsenut. Marken var dekket av et teppe av lave vekster som musøre, gress- og starrarter, trefingerurt, stjernesildre og moser. Steinblokker var drysset hen over terrenget, og disse var i sin tur dekket av lavarter. I sprekker i blokkene vokste ofte musøre, og inne mellom blokkene vokste bregner (fjellburkne). De fleste plantene som vi tok med tilbake til basen for nærmere identifikasjon fant vi her, lokaliteten betegnes som "lavt" i tabellen under.


Finsenut


Hovedinntrykket var helt annerledes frodig enn på første dags utflukt til Midtdalsbreen. Årsaken ligger i geologien. Utflukten første dag gikk i hovedsak over skrinn granittgrunn, kun helt inne mot breen fantes noe fylitt. Det var da også i det fuktige terrenget der at vi fant flest (minst få?) blomsterplanter. Det tynne, sure og ofte tørre jordsmonnet nærmere basen gav dårlige vilkår for annet enn lav.

Under Finsenut, derimot, får jorda jevnt tilsig av fuktighet gjennom sommeren av smeltevann fra snøfonna mellom store og lille Finsenut. Øvre del av Finsenut består av fylitt. Fylitt forvitrer lett, og er kalkholdig. Regnvann og smeltevann tar med seg kalk og andre mineraler til områdene under Finsenut. Dette, og gjødsling fra beitende sauer (vi fant mengder med lort), gjør denne sydøstvendte hellingen fruktbar, til tross for at fjellgrunnen her faktisk er granitt.

Etter lunsj (inntatt i regnet, mer eller mindre i le av en hytte) fortsatte vi opp hellingen. Der så vi eksempler på "bjønnesklier", renner i jordsmonnet der frostløfting og solifluksjon hadde flyttet steinblokker nedover. Noen var blitt vippet løs, og hadde trillet nedover; andre lå fortsatt med en valke av jord i underkant foran, og en renne opp bak. Etter hvert som hellingen ble brattere, så vi stadig flere valker av jord som hadde sklidd nedover ved solifluksjon.


Stein med renne bak...


...og valke foran. Bemerk dammen bak steinen som ved frost løfter steinen videre


Halvveis oppe var det en hylle i skråningen. Den syntes godt i terrenget, men "drukner" i kotene på kartet. Hylla markerer det subkambriske peneplan, og har oppstått fordi den tilbaketrukne toppen av bløtere fyllitt forvitret lett, og ble raskere erodert enn den underliggende harde granitten opp til og med hylla.


Moser i søkk
på hylla, med
glitrende
vanndråper



Utsikt over Finse fra halvveis oppe Finsenut, regnet kommer drivende fra øst



Vi slet oss videre oppover. Etter hvert kom vi til en bratt rasrenne fylt med løs fyllitt. Opp skulle vi, skjønt man skled ett skritt ned for hvert andre opp. Jeg plukket med meg en bit fyllitt til steinsamlingen, og midtveis opp bratthenget plukket jeg en bestøvet issoleie, det eneste levende jeg kunne se; for takket være tynn luft og en solid dose bronkitt var jeg nå sistemann. Da jeg endelig hadde kjempet meg opp, måtte jeg ligge flatt ut i fem minutter før jeg kom noenlunde til hektene. Der og da føltes regnet som behagelig svalende. Botanisering var nå ikke lenger særlig høyt prioritert på min agenda.

Enda skulle vi videre opp. Vi var nå på sydsiden av toppen av Finsenut. Fyllittstrukturen var åpenbar i fjellet. Vi gikk først vest, så nordover opp på "baksiden" av toppen. Jeg la merke til lav fjelleiner, ellers var jeg for sliten til å merke meg vegetasjonen i større grad enn at det var mer av den enn jeg forventet. Da vi stanset var vi femti meter vestenfor og ti meter lavere enn selve toppen. Når jeg først var kommet så langt, så ville jeg helt til topps, så det var bare å klatre de siste meterne.


Endelig på toppen av Finsenut!


Det blåste friskt på selve toppen, og tåkedotter føk forbi under meg. Utsikten var upåklagelig. Å stå der og se utover, og å kjenne følelsen av å ha Klart Noe, gav nye krefter og bedre humør.

Nedstigningen ble startet ved godt mot. Vi gikk nordover, og så østover for å komme ned på nordsiden av Finsenut. Terrenget var bratt, og vi krysset etterhvert den øvre delen av snøfonna nord for Finsenut.

Her må jeg komme med noen kommentarer i forhold til det å ta med ungdomsskoleklasser på tur:
Aldri i livet om jeg ville dratt med en klasse opp i slikt terreng! Skal jeg lede en flokk ungdommer, vil jeg holde meg til steder hvor jeg mener det er rimelig sikkert at jeg får med alle levende hjem igjen. Å ta med en ungdomsskoleklasse langs den ruten vi gikk rundt Finsenut, ville jeg regne som grovt uansvarlig. Faren for steinsprang og fallulykker under oppstigningen i rasrenna var overhengende (no pun intended), mens nedstigningen øverst over snøfonna var enda værre. Dersom en skulle falle et slikt sted, iført regntøy av nylon, vil en ha oppnådd en anseelig hastighet på de ca. 100 meter høydeforskjell før snøfonna gikk over i steinur. Glimrende anledning til å erfare hvordan gulroten opplever møtet med rivjernet...

Helskinnet nede av snøfonna klatret vi oppover en fyllittskrent for å betrakte, men ikke plukke, et eksemplar av blindurt, en skjelden blomst i nellikfamilien med et oppsvulmet beger som helt omslutter kronbladene.

Litt lenger nede kom jeg over en liten blomst som tydelig var i slekt med forglemmegei. Jeg plukket den uten å tenke meg om, så jeg er glad fjellfloraen omtaler den som vanlig: Fjellforglemmegei. Gjennom stereolupe viste dette seg senere å være en av de vakreste blomster jeg har sett.

Tilbake på basen var det godt å få en varm dusj før vi skulle begynne arbeidet med de innsamlede plantene. Jeg kom litt sent i gang med plantearbeidet fordi jeg så en fugl fra vinduet på rommet mitt, og ble opptatt av å forsøke å artsbestemme den. Det var åpenbart en liten rovfugl, men hva slags? Etter heftig blaing i stasjonens ornitologiske litteratur kunne jeg med rimelig sikkerhet fastslå at det var en dvergfalkhunn. For øvrig kunne litteraturen fortelle at dvergfalken nesten utelukkende lever av småfugl som steinskvett og piplerke. Nettopp!

Til toppen av dokumentet


Av fugler så vi altså steinskvett, piplerke, linerle (den så jeg ikke) og dvergfalk (men den så jeg).

Av dyreliv på bakken var det lite å se. Bortsett fra sauelort hadde noen vistnok sett et lemenlik på vei ned fra Finsenut, men jeg så det ikke selv.

Finses samlede insektbefolkning så ut til å ha hatt vett nok til å komme seg i ly for været. I hvert fall fant vi ingen andre enn gallevepslarver i galler på musøre.

Til toppen av dokumentet


Foruten det som står i tabellen nedenfor, fant vi:


      Grå reinlav   Snøleiesildekremle Snøbjørnemose
      Lys reinlav   Røyksopper Furumose
      Gulskinn   Vokssopper Sigdmose
      Islandslav   mindre skivesopper
      Saltlav
      Skållav


Til toppen av dokumentet


Det innsamlede plantemateriale ble bestemt som følger, med funnsted sortert etter høyde:


Artstabell for Finsenut Funnsted
Navn Ved vannet Lavt Middels Høyt Topp
Kvann        
Ryllik      
Gullris      
Fjellburkne      
Stjernesildre        
Setergråurt        
Fjelljamne        
Lusegras        
Rynkevier        
Trefingerurt        
Fjellarve        
Fjellbunke        
Myrull        
Rabbesiv        
Fjelltimotei        
Fjellsyre        
Småsyre        
Musøre      
Fjellskrinneblom    
Stivstarr    
Snøsoleie    
Krekling    
Fjellsveve    
Gulsildre        
Fjellforglemmegei        
Blindurt        
Fjellsmelle        
Issoleie        
Rosenrot        
Fjelltjæreblom        
Kjeldemarikåpe        
Svartopp        
Gullmyrklegg        
Snøbakkestjerne        
Fjelleiner        


Til toppen av dokumentet


3. dag
Feltundersøkelse


Tema for dagen var å foreta en linjeanalyse av en gradient fra rabbe til snøleie for å undersøke artsmangfold og -utbredelse langs en slik gradient. Været var sterkt forbedret fra dagen før, det var utrygt for oppholdsvær...

Vi krysset jernbanelinjen og gikk opp i den sydvestvendte hellingen opp mot Kvannjolnuten nordøst for basen. Her fant vi et passende sted, merket en ca. 14 meter lang linje vestsydvest, og registrerte det vi fant av planter i 50 cm bredde ut fra linjen. Resultatene er gruppert i soner med lengde 2 meter, med unntak av første sone som er inndelt i a og b med en meters lengde. Dette fordi 1a lå åpent, mens 1b lå mellom to steiner, og dette hadde konsekvenser for artsutbredelsen.

Generelle forhold
Lufttemperatur 11ºC
Jordtemperatur 8ºC
pH i myrdam 5,6
pH i jord i sone 7 på 6-tallet
Det var kartlav på steinene langs hele linja
Det var mye mygg...





Til toppen av dokumentet


Artstabell
Planter på rabbe – snøleie gradient ved Finse 10.09.98
|| = dominant | = vanlig : = sjelden
Navn      Sone:  1a   1b    2    3    4    5    6    7    8 
Torvmose |                
Etasjemose   ||              
Snøleiemose   : :            
Stivstarr || : || || |   : : |
Finnskjegg || : | || ||   : | :
Bleikvier | ||           | :
Harerug :     : :        
Fjellsveve     * = uten blomst :       :* :*     :*
Krekling   | |   | | || || ||
Molte   | |            
Musøre       * = mye galle   | |* | | : : | :
Blåbær   | | | | | | | :
Saltlav   :           : |
Islandslav   : | : : | | | |
Reinlav   | | : | | | | ||
Fjellmarikåpe   : | |          
Fjelltimotei     : : :        
Kjeldemarikåpe       |          
Engsyre       : : :   :  
Sigdmose       :   :   | |
Løvetann         : :      
Svarttopp         :        
Rynkevier           :      
Blokkebær           |     ||
Fjelljamne           |   |  
Rabbesiv             | | :
Myrtust?             : :  
Svartaks             : : |
Skållav               :  
Snømållav               : |
Gulskinn                 |
Tyttebær                 :

Årsaker til den observerte fordeling: Lave soner er et fuktig og relativt lunt snøleie, høye soner er tørrere og utsatt for vind. Kjeldemarikåpe trivdes godt i den lune, våte gropen i sone 3. Gulskinn fantes kun helt på toppen, det blir vel for vått (og konkurranseutsatt?) lenger ned. Reinlav og islandslav har tydeligvis større toleranser.

Til toppen av dokumentet


Oppsummering


Denne ekskursjonen ble for undertegnede en noe selsom opplevelse, takket være kombinasjonen regn, tynn luft og bronkitt... Resultatet har dog vært økte kunnskaper gjennom heftige naturopplevelser, og jeg betrakter personlig ekskursjonen som verd bryderiet.



Utsikt fra arbeidssted siste dag.
Midtdalsbreen bak til venstre, Høyfjellsøkologisk stasjon kan skimtes i midten, Finsenut til høyre.

Til toppen av dokumentet


Sist endret 12.12.99

Tekst og bilder © S. Solø 1998 - 1999