Dette er en rapport fra en obligatorisk ekskursjon til Høyfjellsøkologisk
stasjon på Finse 8-10.09.98 for Naturfag 3. Hensikten
med turen var å få et lite innblikk i høyfjellets
relativt enkle økologi, med blomsterplanter og abiotiske
forhold som innfallsport.
Etter å ha installert oss på Høyfjellsøkologisk
stasjon gikk første utflukt mot sydvest (eller kanskje
heller med sydvest, på grunn av duskregnet...) til Midtdalsbreen.
Vi gikk langs en merket løype gjennom et landskap formet
av is og kulde. Flyttblokker og løsmasser etterlatt av
breen preget terrenget. Det var åpenbart at temperaturen
her ofte svinger rundt null, mange steiner var splintret, noen
nærmest til grus, av frostsprengning. Enkelte steder kunne
vi se skuringsstriper på rundsva. Berggrunnen bestod mest
av granitt, men også stedvis gneis.
Jordsmonnet var tynt og mørkt. Det var lett å se
løypa, jord og eventuell vegetasjon tåler lite
mekanisk påvirkning her, og vaskes bort hvor det utsettes
for mer enn sporadisk menneskelig ferdsel.
På vei innover
Av vegetasjon dominerte lavarter. Blokker og steiner var ofte
dekket av skorpelav, mest gulgrønne kartlaver. Snømållav
på oppstikkende knauser og blokker indikerte hvor snøen
vanligvis blåste bort om vinteren. På bakken, og
i ly innimellom blokkene vokste små flekker av lave vierkratt,
og større mengder busklavarter som reinlav og gulskinn.
Det viste seg senere at sistnevnte heter snölav på
svensk, et bedre navn enn gulskinn, siden den trives godt der
snømållav trives dårlig. Jeg smakte på
gulskinn, og dette var for meg en av ekskursjonens oppdagelser:
Den smakte fortreffelig! En behagelig syrlig smak, som på
sekunder utraderte en plagsom "gammal kaffe"smak. Nydelig.
Da vi kom inn til et dalsøkk og nærmet oss breen
endret landskapet karakter. Dette var et vått og myrlendt
område der slam og fine løsmasser fra breelven
har blitt avsatt i vann, og hadde fylt opp det underliggende
terrenget til en slette. Her var store områder dekket
av noe mørkt leiraktig som ved nærmere ettersyn
viste seg å være en mose, muligens snøleiemose.
Nær vann vokste puter av en grønn mose. Rustfarge
i dammer og leirslam viste at det var mye jern her. Jeg så
spor etter hare, og et større dyr jeg ikke kunne bestemme.
På relativt tørre steder vokste en unnseelig blomsterplante
med rosa eller hvite blomster. Den var vistnok pensum, så
jeg tok med et eksemplar, og sammenliknet med floraen om kvelden:
Harerug. Ellers vokste det noe myrull, samt diverse gress og
starr.
Breelvens
slyngende
løp
Etter å ha krysset sletta og noen slyngende breelver (brebekker?)
gikk vi først til ei fonne oppunder en bergvegg. Det
var en fin breport der, men vannet som kom ut kom jo primært
fra høyere oppe enn den lille fonna, det rant under og
gjennom. Fargen på fonna var tydelig horisontalt todelt,
den øvre delen var farget rødlig av mikroorganismer
som levde i snøen.
"Breporten" i fonna
Vi klatret opp en fjellskrent for å komme opp til den
egentlige breen. Det som møtte oss må man vel være
kvartærgeolog for å kunne karakterisere som vakkert:
Tåkegufs over våt, skitten, gråblå is
med hauger av oppskyflet morenemateriale foran. Endemorenen
var akkurat slik reklamen sa: En usortert og kaotisk blanding
av masse fra leirslam til kampesteiner. Det gav meg assosiasjoner
til dagbrudd og søppeldynger, eller resultatet av berserke
bulldozere. Men, på den annen side, hva er pent? Vi hevder
vanligvis at naturen er pen, men mener vi med det bare den temmede
og friserte natur? Stygt eller pent, naturligere enn dette blir
det ikke. Det var fascinerende å se i aksjon de kreftene
som over tid vil redusere en hvilken som helst oppkomling av
en fjellkjede til et peneplan.
Avrenning
fra
Midtdalsbreen
Morenen er
usortert,
mudder og
steinblokker
om hverandre
Denne dagen skulle det samles og identifiseres planter. Været
skiftet mellom regn, duskregn og tåke, og det blåste
litt, men det var heldigvis ikke kalt, ca 10°C. På vei vestover fra
basen så vi både steinskvett (som skvatt av gårde)
og piplerke (som pep). Vi så på vierarter og flere
blomsterplanter, bl.a.storkenebb, harerug og noe vi først
kalte gullstjerne, men som senere viste seg å hete gullris.
I de lune og fuktige forholdene i den sørvendte skrenten
mellom rallarveien og jernbanelinjen trivdes slike planter som
ryllik, kvann og kjeldemarikåpe. Da vi kom bort til jernbanestasjonen
fant vi en liten gressflekk med høyvokste arter som åpenbart
var importert fra lavlandet, bl.a. vanlig timotei.
Vest for jernbanestasjonen krysset vi det gamle sporet for å
studere en sydøstvendt helling under Finsenut. Marken
var dekket av et teppe av lave vekster som musøre, gress-
og starrarter, trefingerurt, stjernesildre og moser. Steinblokker
var drysset hen over terrenget, og disse var i sin tur dekket
av lavarter. I sprekker i blokkene vokste ofte musøre,
og inne mellom blokkene vokste bregner (fjellburkne). De fleste
plantene som vi tok med tilbake til basen for nærmere
identifikasjon fant vi her, lokaliteten betegnes som "lavt"
i tabellen under.
Finsenut
Hovedinntrykket var helt annerledes frodig enn på første
dags utflukt til Midtdalsbreen. Årsaken ligger i geologien.
Utflukten første dag gikk i hovedsak over skrinn granittgrunn,
kun helt inne mot breen fantes noe fylitt. Det var da også
i det fuktige terrenget der at vi fant flest (minst få?)
blomsterplanter. Det tynne, sure og ofte tørre jordsmonnet
nærmere basen gav dårlige vilkår for annet
enn lav.
Under Finsenut, derimot, får jorda jevnt tilsig av fuktighet
gjennom sommeren av smeltevann fra snøfonna mellom store
og lille Finsenut. Øvre del av Finsenut består
av fylitt. Fylitt forvitrer lett, og er kalkholdig. Regnvann
og smeltevann tar med seg kalk og andre mineraler til områdene
under Finsenut. Dette, og gjødsling fra beitende sauer
(vi fant mengder med lort), gjør denne sydøstvendte
hellingen fruktbar, til tross for at fjellgrunnen her faktisk
er granitt.
Etter lunsj (inntatt i regnet, mer eller mindre i le av en hytte)
fortsatte vi opp hellingen. Der så vi eksempler på
"bjønnesklier", renner i jordsmonnet der frostløfting
og solifluksjon hadde flyttet steinblokker nedover. Noen var
blitt vippet løs, og hadde trillet nedover; andre lå
fortsatt med en valke av jord i underkant foran, og en renne
opp bak. Etter hvert som hellingen ble brattere, så vi
stadig flere valker av jord som hadde sklidd nedover ved solifluksjon.
Stein med renne bak...
...og
valke foran. Bemerk dammen bak steinen som ved frost løfter
steinen videre
Halvveis oppe var det en hylle i skråningen. Den syntes
godt i terrenget, men "drukner" i kotene på kartet. Hylla
markerer det subkambriske peneplan, og har oppstått fordi
den tilbaketrukne toppen av bløtere fyllitt forvitret
lett, og ble raskere erodert enn den underliggende harde granitten
opp til og med hylla.
Moser i søkk
på hylla, med
glitrende
vanndråper
Utsikt
over Finse fra halvveis oppe Finsenut, regnet kommer drivende
fra øst
Vi slet oss videre oppover. Etter hvert kom vi til en bratt
rasrenne fylt med løs fyllitt. Opp skulle vi, skjønt
man skled ett skritt ned for hvert andre opp. Jeg plukket med
meg en bit fyllitt til
steinsamlingen, og midtveis opp bratthenget plukket jeg en bestøvet
issoleie, det eneste levende jeg kunne se; for takket være
tynn luft og en solid dose bronkitt var jeg nå sistemann.
Da jeg endelig hadde kjempet meg opp, måtte jeg ligge
flatt ut i fem minutter før jeg kom noenlunde til hektene.
Der og da føltes regnet som behagelig svalende. Botanisering
var nå ikke lenger særlig høyt prioritert
på min agenda.
Enda skulle vi videre opp. Vi var nå på sydsiden
av toppen av Finsenut. Fyllittstrukturen var åpenbar i
fjellet. Vi gikk først vest, så nordover opp på
"baksiden" av toppen. Jeg la merke til lav fjelleiner, ellers
var jeg for sliten til å merke meg vegetasjonen i større
grad enn at det var mer av den enn jeg forventet. Da vi stanset
var vi femti meter vestenfor og ti meter lavere enn selve toppen.
Når jeg først var kommet så langt, så
ville jeg helt til topps, så det var bare å klatre
de siste meterne.
Endelig på toppen av Finsenut!
Det blåste friskt på selve toppen, og tåkedotter
føk forbi under meg. Utsikten var upåklagelig.
Å stå der og se utover, og å kjenne følelsen
av å ha Klart Noe, gav nye krefter og bedre humør.
Nedstigningen ble startet ved godt mot. Vi gikk nordover, og
så østover for å komme ned på nordsiden
av Finsenut. Terrenget var bratt, og vi krysset etterhvert den
øvre delen av snøfonna nord for Finsenut.
Her må jeg komme med noen kommentarer i forhold til det
å ta med ungdomsskoleklasser på tur:
Aldri i livet om jeg ville dratt med en klasse opp i slikt terreng!
Skal jeg lede en flokk ungdommer, vil jeg holde meg til steder
hvor jeg mener det er rimelig sikkert at jeg får med alle
levende hjem igjen. Å ta med en ungdomsskoleklasse langs
den ruten vi gikk rundt Finsenut, ville jeg regne som grovt
uansvarlig. Faren for steinsprang og fallulykker under oppstigningen
i rasrenna var overhengende (no pun intended), mens nedstigningen
øverst over snøfonna var enda værre. Dersom
en skulle falle et slikt sted, iført regntøy av
nylon, vil en ha oppnådd en anseelig hastighet på
de ca. 100 meter høydeforskjell før snøfonna
gikk over i steinur. Glimrende anledning til å erfare
hvordan gulroten opplever møtet med rivjernet...
Helskinnet nede av snøfonna klatret vi oppover en fyllittskrent
for å betrakte, men ikke plukke, et eksemplar av blindurt,
en skjelden blomst i nellikfamilien med et oppsvulmet beger
som helt omslutter kronbladene.
Litt lenger nede kom jeg over en liten blomst som tydelig var
i slekt med forglemmegei. Jeg plukket den uten å tenke
meg om, så jeg er glad fjellfloraen omtaler den som vanlig:
Fjellforglemmegei. Gjennom stereolupe viste dette seg senere
å være en av de vakreste blomster jeg har sett.
Tilbake på basen var det godt å få en varm
dusj før vi skulle begynne arbeidet med de innsamlede
plantene. Jeg kom litt sent i gang med plantearbeidet fordi
jeg så en fugl fra vinduet på rommet mitt, og ble
opptatt av å forsøke å artsbestemme den.
Det var åpenbart en liten rovfugl, men hva slags? Etter
heftig blaing i stasjonens ornitologiske litteratur kunne jeg
med rimelig sikkerhet fastslå at det var en dvergfalkhunn.
For øvrig kunne litteraturen fortelle at dvergfalken
nesten utelukkende lever av småfugl som steinskvett og
piplerke. Nettopp!
Av fugler så vi altså steinskvett,
piplerke, linerle (den så jeg ikke) og dvergfalk (men
den så jeg).
Av dyreliv på bakken var det lite å se. Bortsett
fra sauelort hadde noen vistnok sett et lemenlik på vei
ned fra Finsenut, men jeg så det ikke selv.
Finses samlede insektbefolkning så ut til å ha hatt
vett nok til å komme seg i ly for været. I hvert
fall fant vi ingen andre enn gallevepslarver i galler på
musøre.
Tema for dagen var å foreta en linjeanalyse av en gradient
fra rabbe til snøleie for å undersøke artsmangfold
og -utbredelse langs en slik gradient. Været var sterkt
forbedret fra dagen før, det var utrygt for oppholdsvær...
Vi krysset jernbanelinjen og gikk opp i den sydvestvendte hellingen
opp mot Kvannjolnuten nordøst for basen. Her fant vi
et passende sted, merket en ca. 14 meter lang linje vestsydvest,
og registrerte det vi fant av planter i 50 cm bredde ut fra
linjen. Resultatene er gruppert i soner med lengde 2 meter,
med unntak av første sone som er inndelt i a og b med
en meters lengde. Dette fordi 1a lå åpent, mens
1b lå mellom to steiner, og dette hadde konsekvenser for
artsutbredelsen.
Generelle forhold
Lufttemperatur 11ºC
Jordtemperatur 8ºC
pH i myrdam 5,6
pH i jord i sone 7 på 6-tallet
Det var kartlav på steinene langs hele linja
Det var mye mygg...
Artstabell
Planter på rabbe – snøleie gradient ved Finse
10.09.98
|| = dominant | = vanlig : = sjelden
Navn Sone:
1a
1b
2
3
4
5
6
7
8
Torvmose
|
Etasjemose
||
Snøleiemose
:
:
Stivstarr
||
:
||
||
|
:
:
|
Finnskjegg
||
:
|
||
||
:
|
:
Bleikvier
|
||
|
:
Harerug
:
:
:
Fjellsveve *
= uten blomst
:
:*
:*
:*
Krekling
|
|
|
|
||
||
||
Molte
|
|
Musøre *
= mye galle
|
|*
|
|
:
:
|
:
Blåbær
|
|
|
|
|
|
|
:
Saltlav
:
:
|
Islandslav
:
|
:
:
|
|
|
|
Reinlav
|
|
:
|
|
|
|
||
Fjellmarikåpe
:
|
|
Fjelltimotei
:
:
:
Kjeldemarikåpe
|
Engsyre
:
:
:
:
Sigdmose
:
:
|
|
Løvetann
:
:
Svarttopp
:
Rynkevier
:
Blokkebær
|
||
Fjelljamne
|
|
Rabbesiv
|
|
:
Myrtust?
:
:
Svartaks
:
:
|
Skållav
:
Snømållav
:
|
Gulskinn
|
Tyttebær
:
Årsaker til den observerte fordeling: Lave soner er et
fuktig og relativt lunt snøleie, høye soner er
tørrere og utsatt for vind. Kjeldemarikåpe trivdes
godt i den lune, våte gropen i sone 3. Gulskinn fantes
kun helt på toppen, det blir vel for vått (og konkurranseutsatt?)
lenger ned. Reinlav og islandslav har tydeligvis større
toleranser. Til toppen av dokumentet
Oppsummering
Denne ekskursjonen ble for undertegnede en noe selsom opplevelse,
takket være kombinasjonen regn, tynn luft og bronkitt...
Resultatet har dog vært økte kunnskaper gjennom
heftige naturopplevelser, og jeg betrakter personlig ekskursjonen
som verd bryderiet.
Utsikt fra arbeidssted siste dag.
Midtdalsbreen bak til venstre, Høyfjellsøkologisk
stasjon kan skimtes i midten, Finsenut til høyre.
...og
valke foran. Bemerk dammen bak steinen som ved frost løfter
steinen videre
Utsikt
over Finse fra halvveis oppe Finsenut, regnet kommer drivende
fra øst
