Analyse av
"MYRSTRÅ VIPPER"
av Rolf Jacobsen
Myrstrå
vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden
toer deres fingre.
Myggen synger,
danser gjennem luften,
blanke, kåte.
Mellem byene
Hvor menneskene stimer på fortauene og ser hva de andre
har på sig
idag og husmødrene vasker kopper i varmt vann og setter
dem på plass
i skapene efter hvert måltid,
og hvor vi kan kjøpe tannpasta og snipper og grammofonplater
i morsomme butikker,
ligger ødemarkene
hvor myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker,
knikser blidt mot vinden,
bleker sig i solen.
Myggen summer.
Femti år og andre bor i husene,
sporvognene har nye skilt og nytt
skinn på setene.
Hundre år og bilene er stanset i lange
rekker, side om side står de i evige
karavaner, dynger sig op i store hauger,
ligger med hjulene i været som døde insekter.
Tusen år og jernbjelken er en rød
stripe i sanden.
Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden toer deres fingre.
Myggen synger,
danser rundt i luften,
blanke, kåte
Analyse
Rolf Jacobsen
vart fødd i Oslo i 1907 og døyde i 1994. Han
debuterte med diktsamlinga Jord og jern i 1933. Leksikon
mitt (Store Dorske orsak, Norske) seier at han då
vart sett på som storbyen og maskinkulturen sin lyrikar.
Eg skal her analysere diktet Myrstrå vipper frå
samlinga Vrimmel (1935).
***
Diktet har fem
strofer og er symmetrisk bygd. Fyrste, mellomste og siste
strofe talar om myrstrå, vind og mygg, og fyrste og
siste strofe er så godt som like. Andre og fjerde strofe
skildrar menneskja si verd i notid og framtid. Diktet er særprega
ved ikkje å vere ein frosen augneblink, det har (frå
ein vinkel) eit spenn på tusen år. Tre strofer
er tidlause. Den andre og den fjerde er tidsbundne, og gjev
oss fire augneblink spreidde ut over eit tidsrom på
tusen år.
***
Diktet har ei
moderne form. Strofene har varierande lengde og struktur,
og rim er ikkje viktig. Typografien er varsamt nytta for å
auke kontrasten mellom ro og kav i delar av diktet: Det er
lengre mellomrom mellom orda i 1., 3., 6. og 8. linje i fyrste
strofe, fyrste og siste linje i andre strofe, 1., 3. og 6.
linje i tredje strofe og 1., 3., 5. og 7. linje i siste strofe.
I resten av andre strofe synast mellomromma knipne.
***
I den fyrste
strofa vert naturen presentert. Aktørane er små,
milde og veike, men ånda i naturen besjelar alt. Me
møter naturen i det vesle og kvardagslege. Myrstrå
som vippar i ein linn vind er betre døme enn rotvelter
i storm, og summande mygg betre målsmenn enn frodande
vargar. Alle dei tre strofene som skildrar naturen har ein
jamn trokeisk rytme. Saman med korte setningar, korte verselinjer
og oppattakinga, gjev dette ei kjensle av at naturen har så
godt med tid at han vert tidlaus og såleis evig. Dette
vert òg understreka av linja "bøier sig mot
øst og vest". Sola står opp i aust og ber bod
om dagen som kjem, altså framtida. Motsvarande er vest
symbol for fortida.
***
Den andre strofa
er heilt annleis. Fyrste og siste verselinja dannar til saman
ein heil setning, "Mellem byene ligger ødemarkene",
som byggjer bru mellom dei tre fyrste strofene. Midt i denne
setninga sprengjer ein ny og særs lang periode seg inn.
Her er det menneskja si verd som vert skildra. Meir presist,
det er kvardagen i storbyen som vert skildra; andre delar
av sivilisasjonen vår visast ikkje her. I denne strofa
står ikkje tida stille. Frasar som "stimer", "ser hva
de andre har på seg idag" og "efter hvert måltid",
saman med dei lange setningane berre skild med komma, og lange
verselinjer med samanhengar som held fram på linja etter
gjev ei andpusten kjensle; tida fyk av garde. Men ikkje i
jamn fart. Denne strofa har, i motsetnad til den fyrste, ingen
jamn versefot. Den oppstykka rytmen gjev ei kjensle av noko
kaotisk og rotlaust. Kva er me opptekne av? Motar og oppvask,
tannpasta og tidtrøyte. Medan den tidlause kvardagen
i fyrste strofe er sjølve livet, så er vår
forkava kvardag berre triviell jåleskap. Det at me stimar
rundt og samhandlar med daude ting, og ser på klede
i staden for folk, aukar kontrasten til fyrste strofe. Det
er inga besjeling her.
***
I tredje strofe
vert bileta frå fyrste strofe tekne opp att. Alt i siste
linje i andre strofe, "ligger ødemarkene", vert tempoet
dempa av den kvite stilla mellom orda. Naturen er her enno,
og han er stendig besjela. Den tredje strofa har den same
jamne rytmen som den fyrste.
***
Den fjerde strofa
skil seg ut frå dei andre. Ho er delt i tre, med tankestrek
før kvar bolk, og skildrar framtida til storbyane frå
andre strofe. Fyrste bolk er sett femti år fram i tid.
Det har ikkje hendt så mykje enno. Nye individ i same
dans. Språket er nøkternt, det slår berre
fast fakta. På overflata kan det synast som om byen
har ei stabil tilvere jamsides med naturen, men det reint
refererande språket og mangelen på besjeling og
liv gjev teikn om at dette er ein illusjon. "... nye skilt
og nytt skinn på setene" peikar mot at byen og menneska
der jamt og trutt forbrukar ressursane sine. Den andre bolken
er sett hundre år fram i tid. Katastrofen er eit faktum.
Noko har hendt, me veit ikkje kva, men samfunnet har brote
i hop. Menneskja er borte for godt ("...evige karavaner...").
Språket vert meir målande og rikt på bilete
("dynger sig opp...", "...som døde insekter"). Den
tredje bolken er sett tusen år fram i tid. No er sjølv
jernbjelken, bilete på det mest solide og varige menneskja
har lagt att, berre ei raud stripe i sanden. Naturen har teke
alt tilbake, og sletta alle spor. Lik den andre strofa manglar
òg denne ein fast versefot. Verba er gjennom heile
strofa sett i presens eller perfektum partisipp, dei beskriv
noko som allereie har hendt. Dette er altså storbysivilisasjonen
sin uunngåelege lagnad.
***
Den siste strofa
er ein nær ordrett oppattaking av den første
strofa. Naturen held fram i ein evig dans, og ensar ikkje
at menneskja har gått bort. Den jamne rytmen er atter
her, såleis som ho i grunnen har vore heile tida. Diktet
byrjar i naturen, og der sluttar det òg.
***
Diktet seier
ikkje noko om kva som vert årsaka til at byane fell.
Tematisk kan diktet difor sjåast frå to sider.
Mest audsynt er korleis det sett opp natur mot kultur. Menneskja
sin bykultur har gløymt naturen og det verkelege livet.
Den gøymer tomheita under ein ferniss av glitrande
og morosam tidtrøyte. Men naturen er både tolmodig
og tolsam. Naturen kan vente. Den har all tid i verda. Vinden
har leika med myrstrå, og mygg har dansa i millionar
av år før oss, og leiken vil halde fram i nye
millionar av år etter at me er borte. Menneskja kan
fort verte ein Darwinistisk blindveg; eit av naturen sine
mistak som ikkje passar inn, og som difor ikkje har nokon
framtid. Om tusen år er ikkje eingong spora att. Vår
teknologiske maskinkultur har kimen til si eiga undergang
bygd inn. Den sporar til ein spiral av bruk og forbruk, og
byggjer på den tru at trea veks like inn i himmelen.
Såleis er diktet ei åtvaring om konsekvensane
av uhemma konsum. Me må finne ei balanse mellom det
me tek og det me gjev attende. Menneskja må vere meir
audmjuke i omgjenget med naturen. Dei veikaste og minst prangande
av representantane for naturen lukkast og vinn fram, medan
menneskja og teknologien sine krefter må gje tapt. Det
som synast veikt kan vere mykje sterkare enn det tilsynelatande
uimotståelege. Eller som Anne Grete Preus syng: "Lavt
og lite har mere kraft enn mye og fullt og nok".
***
Teknologien
gjev òg høve til ein stendig høgre grad
av maktbruk og råskap menneska imellom. Sett frå
dette perspektivet vert diktet ein åtvaring om at menneskja
har noko sjølvdestruktivt i seg. Naturen treng ikkje
gjere jobben, det klarar me fint sjølv. Dette diktet
vart gjeve ut i 1935. Dei destruktive kreftene som stramma
grepet om Tyskland, Sovjet, Spania og Italia varsla at Europa
atter budde seg på krig. Bymenneska sine tomme og sjølvkjære
syslar i andre strofe vert no fylde med ironi. Me går
medvitslaust i dauden, for me kan ikkje verte brydde med anna
enn snippar og tannpasta. Trøysta lyt vere at blindskapen
og dumskapen berre råkar menneskja sjølv. Naturen
lever sitt eige liv og let seg ikkje merke av at menneska
før eller seinare gjer kollektivt sjølvmord.
***
Utfallet vert
det same både for menneskja og naturen. Såleis
er dette to sider av same sak. Diktet seier ikkje noko om
kva som vert årsaka til at byane fell. Sjølv
om me no, meir enn 60 år seinare, kan sjå fleire
mogelege årsaker, så har ikkje det nokon innverknad
på det grunnleggjande i diktet: Ei kjensle av at sjølv
det veikaste i naturen er sterkare enn vår maskinkultur,
og at medan me er på veg mot ein diskontinuitet, så
held naturen fram, upåverka av vår lagnad.
|